...then we take Berlin

God påske! Og endelig, etter erindringens og L. Cohens Berlin venter nå det ekte, med den sammenslyngede tiden, storbyens diskurs, terskelsonene. Beriket og evig forandret av Walter Benjamins Barndom i Berlin. Byens topografi, tydelig merket av alle menneskene som har bodd der. Spor er avlagt i tingene, gir de en gjenklang som pipler gjennom bevisstheten. Vi reiser for å få løfter vi ikke kan få tilgang til, for å tenke med ørene. Vi skal dit for å gå oss vill, for bare på den måten kan man forstå Berlin.

The monkey and the violin

"And I thank you for those items that you sent me

The monkey and the plywood violin

I practiced every night, now I'm ready

First we take Manhattan, then we take Berlin"

Leonard Cohen

Asleep in the twilight zone

Propeller Island City Lodge

"I don't like your fashion business mister

And I don't like these drugs that keep you thin

I don't like what happened to my sister

First we take Manhattan, then we take Berlin"

What shall the history books read?

Lt. Aldo Raine: You know, where I'm from... 
Col. Hans Landa: Yeah, where is that, exactly? 
Lt. Aldo Raine: Maynardville, Tennessee. 
[pause] 
Lt. Aldo Raine: Up 'ere, when you engage in what the federal government calls "illegal activity" but what we call "a man tryin' to make a livin' for his family sellin' moonshine liquor," it behooves oneself to keep his wits. Long story short, we hear a story too good to be true... it ain't. 
Col. Hans Landa: Sitting in your chair, I would probably say the same thing. And 999 point 999 times out of a million, you would be correct. But in the pages of history, every once in a while, fate reaches out and extends its hand. 
[pause]

Col. Hans Landa: What shall the history books read? 

Inglourious Basterds. Og det er de virkelig, alle som en. Men samtidig er de fascinerende, innfløkte, skarpe. Overdrevne til det teatralske. Tragikomiske og uforståelige, likevel menneskelige nok til at latteren stanser i halsen.

Cristoph Waltz er glimrende som Col. Hans Landa, med sin utstuderte, systematiske og elegante ondskap, med gester og mimikk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Brad Pitt er også overbevisende som Lt. Aldo Raine: intens, forvirret, gal. Og sånn er de alle. De har forlengst overskredet galskapens grense og kan aldri gå tilbake. Brutaliteten, ondskapen og løgnen blir en nødvendighet, akkurat som døden blir en nødvendig konsekvens av de fleste handlinger.

Fiksjon i fiksjonen, film i filmen, kinoen som stedet der krigen skal avsluttes. For det er nettopp gjennom filmen Shosanna Dreyfus får sin hevn, der hun fyller hele skjermen med sitt ansikt og gjentar: "My name is Shosanna Dreyfus and THIS is the face... of Jewish vengeance!". Brannen, kaoset og volden er så vakker som den bare kan være hos Tarantino. Dette er den fullkomne omskrivingen av historien, tilfredstillende grusom, rå og fylt med mening.

Jeg kan ikke annet enn å være enig med Lt. Aldo Raine i det han i filmens siste scene utbryter: "You know somethin', Utivich? I think this might just be my masterpiece." 

I'm guided by a signal in the heavens

"I'm guided by a signal in the heavens

I'm guided by this birthmark on my skin

I'm guided by the beauty of our weapons

First we take Manhattan, then we take Berlin"

First we take Manhattan...

Bokprogrammet med Siri Hustvedt. Leiligheten hun deler med Paul Auster i Brooklyn. Det er noe rørende ved hennes lett nordiske skjønnhet, iblandet porselensaktig skjørhet og en sjarmerende uro. Hun skarrer på r'ene når hun snakker norsk, språket hennes blir med ett litt umodent og unyansert, hun blir et barn igjen.

Hennes siste bok har tittelen The Shaking Woman or a history of my nerves, og slik beskrives den i en anmeldelse i The Guardian: "She was accustomed to her personal pathologies; she cherished them, even, as part of her identity. But when the shaking repeated itself, again in public, unpredictably and seemingly disconnected from emotion, she decided to launch a quest to find the shaking woman within herself, 'a Mr Hyde to my Dr Jekyll, a kind of double'."

Hun får meg til å huske NYC, tenke at på en eller annen merkelig måte henger alt sammen, at hennes nerver har en sammenheng med min uro, og at mestring er mulig, tross alt. Og kanskje ikke bare mulig, men spennende, interessant og verdt hvert eneste øyeblikk av tvil, usikkerhet og frykt.

"They sentenced me to twenty years of boredom

For trying to change the system from within

I'm coming now, I'm coming to reward them

First we take Manhattan, then we take Berlin"

Fallitt

Et seminar om oversatt litteratur med tema "fallitt". Hvorfor vil vi lese om det?

Kanskje fordi den rammer de menneskene som har satset alt, som har lykkes for alles øyne, og som nå derfor må gå under med alle som publikum. Fordi den ligger innfelt i fremskrittet. Fordi vi alle vet at for å spille fallitt, så må man spille.

Og det går nedenom og hjem. I Påskeparaden av Yates, der det visstnok ikke går stort bedre enn i hans Revolutionary Road. I Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler, Svermen av Schatzing, Margaret Atwoods The Year of the Flood.

Å feile som en nærmest nødvendig konsekvens av å i det hele tatt ha mot til å prøve. Men også som den menneskelige utviklingen i sin ytterste konsekvens, vitenskapens fallgruve, en verden fylt med Ikaroser på sin utrettelige ferd mot solen.

Og vi lytter, lar oss forundre og engasjere av krisen som drivkraft. Av de uslepne, ensomme, engstelige stemmene, av drømmene som brister og rammene som oppløses. Den nye syndfloden. De store og de små sammenbrudd. Menneskelig og ideologisk fallitt.

Krisens beundrere. Kaosets tilhengere. Konkursens ivrige supportere som lar seg drive med av nederlagets storhet, av det befriende, uforpliktende, ansvarsløse i undergangen. For den guddommelige komedie er i ferd med å bli erstattet av den menneskelige tragedie, men fortsatt er det nedstigningen til Inferno som er det mest interessante.