As you might have guessed, Upper East Siders...

...prohibition never stood a chance against exhibition. It's human nature to be free, and no matter how long you try to be good, you can't keep a bad girl down.
XOXO, Gossip Girl

Perlen (7)

Bassenget er kjøligere enn i går, det tar en stund å venne seg til vannet. Kroppen min er fortsatt svett og sliten etter en natt med urolige drømmer. Skuldrene kjennes stive de første rundene, jeg konsentrerer meg om å ta lange, runde svømmetak, dytter bort så mye vann som mulig hver gang. Det er bedre å svømme med ansiktet mot hotellet, jeg kan på den måten studere alle balkongene, få et klarere bilde av hvem som bor hvor. Men det er ennå tidlig og lite aktivitet, solen har så vidt rundet hjørnet av bygningen og skinner meg i ansiktet når jeg befinner meg i den øvre delen av bassenget. Det er denne morgensolen jeg liker best av alt, den som ikke steker, som ikke gir meg blemmer, som er mild, men likevel varm. Takene blir lettere og lettere, kroppen begynner å lytte til meg igjen. Vannet kjennes varmere allerede, jeg dupper ned hodet, men bare litt, så ikke håret skal bli vått. Det er deilig å ha ansiktet ned i vannet, selv om jeg ikke klarer å holde øynene åpne. Lydene blir borte en etter en, jeg forsvinner i en liten boble av fuktighet og bevegelse. Plutselig kjenner jeg en hånd på låret, ubehaget får meg nesten til å kaste opp.

”Morning miss”, sier Jack.

Han er brun og glinsende, huden er innsmurt med olje. Det svarte håret skinner unaturlig, det ser unektelig farget ut. Jeg smiler kjølig, vil helst slippe å snakke akkurat nå, vil bare fortsette å svømme, tak for tak, bevegelse for bevegelse. Jeg fortsetter fram til kanten og snur meg under vann for å begynne på neste runde. Men Jack er i veien igjen når jeg sparker fra, han svømmer sine runder på kortsiden av bassenget. Jeg kjenner mitt smil bli stadig mer anstrengt for hver runde vi møtes, den tredje gangen kommer han i en slik fart at jeg må stoppe for å ikke få armen hans slengt i ansiktet. Jeg setter beina i bunnen så fort at fotsålene svir, tørker vannet av ansiktet og kjenner svimmelheten komme. Det nytter ikke å svømme mer nå. Solen begynner øyeblikkelig å tørke kroppen min da jeg går opp bassengtrappen, jeg stanser på det øverste trinnet, prøver å la velværen ta overhånd.

”Jeg liker Deres badedrakt, miss.” Han har plutselig dukket opp bak meg. ”Svømmer De hver dag?”

”Jeg prøver.”

”En dag som ikke starter med et bad er en dårlig dag. Jeg kommer fra Phoenix, Arizona. Ørkenland. Der er man nødt til å avkjøle seg med jevne mellomrom.”

Jeg nikker høflig og fortsetter ut av bassenget. Håndkleet og kjolen ligger på solsengen nærmest trappen, jeg tørker meg med raske bevegelser, kjenner blodet renne fortere.

”Finner De det ikke merkelig at været alltid er det samme her, miss?” Han står ved siden av solsengen, smiler bredt, amerikansk.

”Jeg ser en stadig mindre interesse for vær og vind, folk vil bare ha varme. For meg er kontrastene det verdifulle, stormen som kommer uanmeldt, solskinnet som bryter gjennom skyene rett etterpå.”

”Det er kanskje naturlig at de fleste som kommer hit bare vil ha sol. Det er vel mesteparten av poenget med å reise til sydligere strøk.”

”Slik kan det virke, slik kan det virke. De ville bli overrasket, miss, hvis De visste hvor forskjellige grunner det er som bringer mennesker hit. Men nok om det. Jeg eier faktisk en værstasjon, har jobbet med den i over førti år.”

”Well done, sir.”

”Jeg kan ikke annet enn å spore et snev av ironi i Deres stemme, miss, og jeg håper det skyldes en lengsel etter frokost snarere enn kjedsomhet. Man skal ikke fnyse av en gammel manns bragder, mangel på interesse og involvering i andres liv kan få uante konsekvenser.”

”Jeg mente ikke noe slikt…”

”De ble nervøs, og det er bra. Det betyr at De er vár for signaler, ett trekk en værmann alltid kommer til å sette høyt. Jeg vil bare nevne at min værstasjon ikke var et hvilket som helst lite privat foretak, den fikk meg til å tjene betydelige summer som jeg etter hvert begynte å gi bort til veldedige formål. Været er viktigere enn det kan synes ved første øyekast. Og en ting til. Aldri døm ting for fort, min kjære Emma.”

”Men jeg…”

”Nok har blitt sagt mellom oss for denne gang. Vil du spise med meg i kveld?”

Reading now

"Med dunkende hjerte sjekket han. Han hadde lest riktig. Det ville altså si at Vernier hadde 'sitert' et vers av Mallarmé to år før det ble skrevet, at han hadde plagiert Verlaine ti år før 'Glemte arietter', at han hadde skrevet Gustave Kahn-poesi nesten et kvart århundre før Kahn selv! Det ville altså si at Lautréamont, Germain Nouveau, Rimbaud, Corbière og en hel del andre bare var kopister som hadde etterlignet en genial, miskjent poet som i ett eneste verk hadde klart å sammenfatte den substansen som tre eller kanskje fire generasjoner forfattere skulle nære seg av!"

Den lille tronen

Her er et lite utdrag fra Den lille tronen; en polsk barnebok jeg har oversatt, og som nå er kommet ut på Gyldendal Forlag i serien Verdens Beste Bildebøker:

"Gucia bodde i et kongerike langt, langt borte. Det var egentlig ganske fint å være prinsesse, og Gucia likte det godt. Det var bare én ting Gucia ikke likte: Å sitte på tronen."

Perlen (6)

Jeg gjør ingenting. Våkner, ligger urørlig i time etter time, stirrer på taket med vidåpne øyne. Digitalklokken går sakte, den har røde tall som ikke blinker. Den står helt i ro. På noen klokker blinker de to prikkene mellom timene og minuttene, men ikke her. Her er det helt stille.

Noe stopper meg likevel fra å være ulykkelig, drar mine tanker vekk fra sammenhengene den har så lett for å vikle seg inn i, etterlater en sylskarp klarhet der noen få ting står ut som betydningsfulle. Er det ikke nettopp det som er meningen med å flykte, hit kommer de vel alle for å kvitte seg med noen demoner, for å la solen suge de ut, la saltvannet etse de bort. Huden på armene mine er allerede full av utslett og blemmer, en advarsel om at ting ikke kan forsvinne så lett, at sporene kommer til å synes. Like fullt er det mest teracotta og palmesus, mangofargede vegger og grasiøse flamingoer, gekkoer som soler seg på de kunstige steinene.

Peer Gynt - en vandreforestilling

Peer Gynt på Centralteatret er virkelig en vandreforestilling. Vi beveger oss fra rom til rom, fra scene til scene, "slik de gjorde i middelalderens prosesjonsspill", som det står i programmet. Men dette er i aller høyeste grad nåtid, ned til minste ubehagelige detalj, enten vi befinner oss på geriatrisk avdeling eller er 'live studio audience' under innspillingen av et talkshow.

Vandringen fungerer svært godt. Vi er - i likhet med Peer - hele tiden i bevegelse, jeg opplever oppbruddet, rastløsheten og uroen som noe helt fysisk. Som publikum rives vi stadig ut av illusjonen, men bare for å bli trukket inn igjen med enda sterkere kraft, bli på samme tid forført og støtt bort av luktene, berøringene, bli fanget av ubehaget som kryper dypere og dypere inn under huden.

For meg er den mest vellykkede overgangen mellom scenen i Dovregubbens kvalmende, støyende, ekstreme spa og scenen ute i Centralteatrets bakgård, der Peer og Solveig stille, sakte beveger seg mot hverandre, uten å noensinne møtes. Stillasene, den rå murveggen, kald vind; dette er frihet, nakenhet, enkelhet. Dette er alt det Peer søker og aldri kan få.

Og Peer er så nær oss, han er så smertelig lett å forstå. I sin søken etter storhet, betydningsfullhet, i sin evige flakking og uutholdelige letthet, i løgnen, forandringen, den evige konstruksjonen av et selv som aldri kan tillate seg stillstand. Om han har en kjerne, så kan den aldri vises frem: den må forbli unnvikende, udefinerbar. Urørt.

Camelot