The Terminal

På vei tilbake fra Fernando tilbrakte vi nesten en hel natt på flyplassen i Recife, Tom Hanks i The Terminal-style. Det var slett ikke så verst, vi koste oss med hamburger og cola, jobbing, levende musikk (noe monotont, da de spilte variasjoner over The Girl From Ipanema cirka femten tusen ganger, men hey, hvor mange flyplasser byr egentlig på levende jazzmusikk), noen episoder av Luther (og for en serie det er, tusen takk for anbefalingen, Janicke!), og jeg prøvde til og med å sove på en av junk-food restaurantene, men ble kastet ut i halv tre-draget da de plutselig fant ut at de skulle vaske.

Frog

Den ene kvelden på Fernando begynte det plutselig å regne. Strømmen gikk, og da den kom tilbake satt det plutselig en enorm frosk midt på gulvet. Jeg forholdt meg litt forsiktig til dyret, men the hubby var selvfølgelig supertøff og gikk helt inntil for å ta dette flotte bildet.  

Sleepless in Seattle

Ja, jeg vet at jeg garantert har brukt den tittelen før, og om ikke her, så i en hel rekke statusoppdateringer på facebook, men alliterasjon er så flott, og filmen er vel også ganske søt (jeg husker ikke helt, blander den alltid med You've got mail.) Og det er ikke sant engang, for tidsforskjellen fra Colombia er bare tre timer, og ikke ni, som vi vanligvis må slite med når vi flyr over dammen, så jeg sover som en stein om nettene. Uansett, vi har forlatt Sør-Amerika og har jobbet oss innover Nord-Amerika og er altså i Seattle. Veldig fint å slappe av noen dager her. Har egentlig ikke supermye interessant å fortelle, bare at dagene går med til lesing og juleshopping, og at alt er større (om ikke nødvendigvis) bedre i dette Amerika. Det  er jo allerede blitt desember, jeg kommer nok ikke til å kjøre noen adventskalender på bloggen i år, bare mimre litt tilbake til denne fantastiske reisen vi har vært på, og prøve å plukke ut et bilde fra hvert av stedene vi var på, som forhåpentligvis forteller dere noe spennende, kanskje morsomt og i alle fall nytt dere ikke allerede visste om denne turen.    

I Santa Teresa, Rio, var det en brasiliansk flue som insisterte på å være med på et bilde. 

Og jeg spiste is med champagnesmak. 

Mischka vs Wild

Galápagos! For et sted! Dette har virkelig vært turens ubestridelige høydepunkt og befester meg i min teori om at små, avsidesliggende øyer, evt. øygrupper er min nye ting. Ikke nok med det: Etter fem dagers nærkontakt med Isabelas, Fernandinas og Santa Cruz' (det var det vi rakk i denne omgang) enormt rike flora og fauna må jeg entusiastisk utbryte: Natur er det nye kultur! Jepp, naturen har slått kulturen ned i støvlene, jeg legger meg i støvet og prøver fortvilet å fylle de mange hullene i min naturvitenskapelige dannelse ved å pløye gjennom The Voyage of the Beagle og tidligere nevnte Origin of Species, og av dette klarer dere sikkert å dedusere dere frem til at dette virkelig har vært en life-altering experience for meg, den urbane, hippe, culture-vulturen, jeg er rett og slett blitt slått i bakken av Naturen, jeg digger den og har tenkt å tilbringe masse tid sammen med den i all overskuelig fremtid. Er ikke dette en unexpected twist, så vet ikke jeg!

Og som om ikke dette var nok, så har jeg - i mitt ønske om å komme nærmere inn på naturen og dyrelivet - også begynt å utforske havets dyp og rett og slett begynt med deep water snorkeling. Men la meg ta det fra begynnelsen. Hvordan kunne en slik forandring inntreffe? Hva er det med disse øyene som får meg (og andre sindige, distingverte engelskmenn) til å gå fra sans og samling og endre sitt syn på livet, universet og alt det andre?

Den 22. november gikk vil altså ombord Galápagos Legend, en relativt liten båt med plass til 100 passasjerer, men som disse fem dagene bare var litt over halvfull. Lugaren var veldig Moby Dick-aktig, med to smale, dog komfortable senger, to kuøyne og en liten TV som vi kun brukte til å se Galápagos-dokumentarer (blant annet den flotte BBC-produksjonen med stemmen til Tilda Swinton, The White Witch!). Det var så vidt vi rakk å kaste av oss sekkene før vi ble delt opp i grupper, og vi havnet selvfølgelig på den tøffeste av dem alle, nemlig Delfines. Av andre medlemmer kan jeg nevne en Californisk skjønnhet av en flyvertinne, en mexikansk posør som insisterte på å spille Prince of Tides på en fest til ære for Neptun, den britiske fotoentusiasten John som stakk av med førsteprisen i Legends fotokonkurranse, og en japansk familie som selvfølgelig gjorde det sykt bra på karaoke-kvelden (mammaen sang Norah Jones' Don't know why I didn't come, pappaen Elton Johns Sorry seems to be the hardest word, og eldstedatteren Kylie Minogues Come into my world). Anyway, ut bar det på vår første panga-ride (panga er bare et annet ord for dinghy, og for de av dere som ikke har seilt så mye, altså en gummibåt), sammen med vår meget søte naturalistguide Indira. Og disse ekskursjonene fortsatte, i båt og til fots, med våte og tørre landinger, i store og litt mindre bølger. Jeg klarer nok ikke å huske alle tingene vi traff på vår vei, men her er en liten smakebit: sjøløver, hav- og landskilpadder, diverse fuglearter jeg ikke har sjans til å huske navnet på, men som the hubby sikkert allerede har pugget, Mola Mola (en svær fisk med finner som en hai, men ellers rund, jovial og snill), en stk. hval ganske nært og flere noe lenger unna, gule, rosa og svarte iguanaer til havs og til lands, pingviner, flamingoer og flyvefisk.

Ikke nok med det: Jeg bestemte meg som sagt for å tøffe meg opp, tre på meg den et par nummer for store våtdrakten, ta på dykkermasken og svømmeføttene, og hoppe ut i det iskalde vannet for med egne øyne å se hva som skjuler seg ned i dypet. Fire ganger var jeg ute, jeg fikk nærkontakt med opptil flere skilpadder av den svømmende typen, så masse uidentifiserte flytende objekter (altså fisk jeg ikke kan navnet på), to sjøløver, bakenden på en superrask pingvin og nedre halvpart av en svømmende iguana. Jeg ble riktignok våt (shocker!) og kald (mye på grunn av den f... Humboldt-strømmen som herjer på disse kanter juni til desember), men det fristet absolutt til gjentagelse, med andre ord: Jeg kan stolt melde om at jeg har funnet meg et nytt element å boltre meg i. Ja, kjære lesere, det er uendelig mye mer å fortelle, men det får vi ta i private sessions med bildevisning og undertegnede som demonstrerer sine nyervervede snorkle-moves. Foreløpig sier jeg bare: Dra til Galápagos, og du vil aldri bli den samme igjen!            

Internot

Noen av dere søtinger har uttrykt deres bekymring de gangene det går et par dager uten livstegn fra undertegnede, det være seg på denne bloggen, facebook, instagram eller what not. De gangene det skjer skyldes det som regel ikke at noe er galt eller at jeg ikke har lyst å gi livstegn fra meg, men rett og slett ustabilt internett, eller som jeg liker å kalle det: internot. Og når jeg er på nettet føler jeg også ofte et behov for å gjøre noe fornuftig, altså jobbe, og da må altså denne pleingen av sosiale media komme litt på andre plass, selv om det egentlig er det jeg liker aller best.

Jeg må fatte meg i korthet i dag også, da jeg har kjøpt meg noen dyre minutter med nettilgang og fred på businessloungen på Quito Airport. So here goes: Vi er tilbake fra noen helt fantastiske dager på Galápagos, det kommer selvfølgelig minst et helt innlegg viet til dette, men jeg kan bare røpe at det virkelig er noe av det kuleste jeg noen gang har opplevd, og jeg er såpass frelst at jeg faktisk har tenkt å tette noen virkelig store hull i min allmenndannelse de neste par dagene og fordype meg i The Origin of Species. Nå bærer det videre til Panama og deretter Cartagena, der finner jeg forhåpentligvis en internettbule og kan fortelle dere om de fantastiske øyene mens jeg drikker en Painkiller eller til nøds en Pina Colada. Hasta luego!  

What did I wear

Bare en liten rettelse til forrige innlegg: Det er altfor sterkt å si at det å reise ut med det formål å redde verden og / eller finne seg selv er idiotisk. Det jeg mente var at det kan oppfattes som et lite lurt karrieretrekk eller eventuelt som bortkastet tid og penger. Og en ting til av det litt mer seriøse slaget før jeg ramler ned i overfladiskheten: Det jeg sitter igjen med etter åtte uker on the road kan kanskje best oppsummeres med tittelen på en av de beste sangene fra Gershwins operamusical Porgy and Bess: «It ain’t necessarily so». Dette gjelder selvfølgelig alt jeg hittil hadde trodd om livet, verden, universet og alt det andre.

Ok, vi må ikke glemme at dette først og fremst er en fashionblogg, og det er nok veldig mange av dere der ute som lurer på hvordan i alle dager en fashionista som undertegnede klarer å reise rundt med kun håndbaggasje i nærmere tre måneder. Aller først (bilde nr. 1) vil jeg introdusere min faste følgesvenn på turen: Tiny Tim, som på grunn av sin nydelige grønnfarge er blitt oppkalt etter den lille sykelige frosken i Muppets Christmas Carol. Og på bilde nr. 2 ser dere den nøye utvalgte kolleksjonen jeg har tatt med meg. Og til alle dere aspirerende globetrotters der ute kommer det herved par råd.

1. Ta med kjoler, ikke skjørt. Med kjoler har dere mange flere variasjonsmuligheter. Dersom dere blir lei av de to-tre kjolene dere har fått plass til, så er det bare å slenge en topp, t-skjorte eller genser over, og vips, dere har et helt nytt skjørtbasert antrekk.

2. La Manoloene stå igjen hjemme. Og (dette kommer nok som et større sjokk) gjør det samme med Conversene. Ja, jeg er fullstendig klar over at det er ingenting som får opp kulhetsfaktoren i et antrekk like mye opp som et par Converse, men det får bare være. Joggesko is the shit, både når det kommer til komfort og … vel, let’s face it, bare når det kommer til komfort. Men så lenge jeg kommer meg opp og ned fra Macchu Piccu og fortsatt har energi til å danse på bordet på Paddys Bar i Cuzco på en og samme dag, så får det heller være at looken som helhet er noe som kunne sklidd inn i en hvilken som helst Seinfeld-episode.

3. Ta med flanellskjorten. Med den kan du dress down den lange kjolen, dress up denimshortsen, og i det hele tatt gi ethvert antrekk et snev av den sexy tømmerhogger-looken vi alle higer etter. Neida. Joda. Men fra spøk til alvor, den er superanvendelig, myk og god, deilig både i varmt og kaldt vær, og gir deg den uanstrengte devil may care-looken vi alle gjerne vil ha, enten vi springer rundt og gjør ærender downtown Buenos Aires, eller nyter en sen Aqua de Coco på Copacabana.

       

We're in this together

Nå har vi altså vært på tur i nærmere to måneder, og det er på tide med en liten oppsummering. En ting jeg har tenkt en del på er hvorfor man egentlig velger å reise. Jeg tror ikke jeg hadde noen helt bestemte grunner (av typen «Nå må jeg se å komme meg vekk fordi de har skønt at jeg egentlig er en spion»), men etterhvert som ukene har gått har jeg i alle fall begynt å se noen av de klare fordelene ved å være ute på reisefot.

For det første presser det noe klisjébefengte ordet «perspektiv» seg på. Det kjennes kleint å skrive at perspektivet mitt er blitt utvidet, men ikke desto mindre er det på en måte akkurat det som har skjedd. Reisen, den geografiske forflytningen fra det kjente og trygge, påtvinger oss et nytt perspektiv, enten vi vil det eller ikke. Det har skjedd nesten umerkelig og jeg kan ikke sette fingeren på det nøyaktige tidspunktet jeg sluttet å se Kveldsnytt på NRK Nett-TV og lese VG-nett, men plutselig er det som om en del ting der hjemme har fjernet seg. Og jeg mener på ingen måte alt, men kanskje nettopp de mest unødvendige mønstrene og uvanene jeg egentlig helst skulle vært foruten. Ting renskes bort og blir på en eller annen måte klarere (noe som dessverre på ingen måte kan sies om dette blogginnlegget, men hear me out, kanskje det finnes en eller annen perle i alt dette vrøvlet). En annen ting er at man får en slags følelse av fellesskap. Igjen klisjé-alarm, men la meg forklare nærmere. Etterhvert som vi reiser fra land til land og ser hvordan folk lever de forskjellige stedene, får jeg denne følelsen av at livet, i alt sitt mangfold, egentlig overalt handler om det samme, vi sliter alle med og gleder oss over de samme tingene, en følelse som jeg best kan beskrive som «we're in this together». Og en siste ting: Toget fra Macchu Piccu hadde et mye mer interrailpreg, med unge, litt skitne, slitne mennesker, snakkesalige, naive, ganske umodne. Og på en eller annen merkelig måte gav denne tre timer lange togturen - i grelt lys, med monoton panfløytemusikk durende i bakgrunnen - meg litt mer tro på menneskeheten og vår generasjon. Igjen klarer jeg ikke å beskrive dette særlig presist, men ble plutselig veldig rørt over disse menneskene, som står opp klokken tre om natten for å se soloppgangen ved Macchu Piccu, som jobber frivillig på en skole i en bortgjemt avkrok i Peru, som reiser ut med et håp om å finne eller realisere seg selv, et ønske om å forandre verden og mest seg selv. Ja, det er naivt og kanskje til og med idiotisk, men det er likevel noe utrolig fint (og nødvendig) ved det.

Ok, skal gi meg nå. Bare en siste ting, som den siste spikeren i kista på dette sentimentale innlegget, i og med at det er Thanksgiving og alt. Her er noen av de tingene jeg er mest takknemlig på denne reisen så langt:
1. En lang, nærmest endeløs morgentur på Fernando, der vi gikk fra den ene øde stranden til den andre, ble avkjølt av korte, varme regnskyll og praktiserte mindfulness mens vi balanserte på de våte, ujevne steinene.
2. En kveldstur fra «downtown» Påskeøya til vår lille hytte, i lys som minnet om Nordlandssommerens evige dag, et landskap som var en blanding av små bygder i Nord-Norge og den polske landsbygda der oldemoren min bodde. En underlig følelse av at hele verden er det samme.
3. Alle hundene vi har møtt på vår reise gjennom dette kontinentet: store, små, shabby, skitne, og nesten alltid utrolig snille.    
4. Alle der hjemme, som har lest denne bloggen, skrevet mail til meg, sett, likt og kommentert bildene mine, og gitt meg en følelse av re-connectedness og av å høre hjemme et sted i denne noe omflakkende tilværelsen.
5. Min kjære Polly, som med sitt iblant kritiske, og nesten alltid annerledes (annerledes enn mitt, that is) blikk har vært den på denne turen (og ellers i livet) som har utvidet og beriket mitt perspektiv aller mest. Det er mye takket være ham jeg har våget meg ut på denne reisen, og fått oppfylt drømmer jeg hadde glemt at jeg hadde.