Jeg vil be om unnskyldning

Jeg vil be om unnskyldning for at jeg har vært så heldig. For at jeg er utenfor. Jeg vil be om lov til å kalle meg polsk. Så jeg tar på meg den polske romantikkens kappe, snur ryggen til Gombrowicz, unnskylder heller min eksistens med Szymborskas ord. Og jeg tar eierskapet til denne sorgen, selv om det kan forarge, irritere, provosere. Men jeg står ved det. Dette tapet er også mitt. Den tilhører oss: de lettsindige, priviligerte, naive tilskuere, emigrantbarn med flukten i blodet. Vi som aldri måtte ta valget, som kom til dekket bord, som må leve med å være feigere enn våre foreldre.

Jeg vet altfor lite om Katyń. Jeg er en turist i min egen historie, jeg kan ikke tro på eksistensen av en mur jeg selv er født på andre siden av. Det må en tragedie til for at jeg skal be om unnskyldning for mitt liv, for at jeg skal kjenne polskheten strømme gjennom meg som en bølge. Men jeg er samtidig klar over denne solidaritetens egoistiske utspring, behovet for å flykte fra min egen banalitet.

La dette riste meg ut av turistens behagelige, likegyldige interesse, ta det ut av de sort-hvite fotografiene, de fyndige beskrivelsene. Flyvraket glir lettere inn i min erfaring, i likhet med stillheten og vantroen i Warszawas gater, lysene som tennes, kirkeklokkene som slår. Jeg må ikke la fortiden bli en attraktiv kulisse, en foreldet scenografi som for lengst har mistet sin aktualitet. Jeg må lytte. Høre deres hjerter banke i meg.

Sorg i ørsmå biter

Denne hendelsen omskriver, forandrer, fornyer historien. Fortiden snakker til meg gjennom nået, den blir plutselig min egen fortid. Og jeg tar den imot, som en etterlengtet gave. Fylt av beundring for det som igjen rett fra katastrofen driver dem inn i kirken. Troen som holdepunkt, menigsgivende struktur, noe som overdøver det menneskelige "hvorfor?".

Jeg kneler, men vil samtidig la Historien besvare mitt "hvorfor?". Også den holder meg i hånden med sin betydningstetthet, med fortellingens tyngde. For det er slike hendelser som skaper Den Store Fortellingen. De er lysende punkter som narrasjonen kan vikle sine spindelvevtynne tråder i mellom, skape florlette, gjennomsiktige, skjøre forbindelser, som bare er synlige i et spesielt lys. Og om nye sytti år kan ikke den ene tenkes uten den andre, de blir gjort uadskilte av tragediens symmetri.

Tausheten blir brutt fordi Katyń får et utvidet innhold. Det blir lettere og tyngre på samme tid, ved å få en ny aktualitet mister den en del av den gamle. Bøddelens rolle (det polske ordet for bøddel er kat) blir overtatt av den ofte like udeltagende Tilfeldigheten. En ny beholder av mening åpnes.

Nasjonal tragedie. Ordene jeg har hørt og lest så mange ganger tidligere. Nå finner den sted rett foran øynene mine. Jeg er takknemlig over å ha tilgang til ørsmå biter av sorgen som synes å være innprentet i det polske. Hendelsene legger seg oppå hverandre og plutselig nærmer jeg meg forståelsen av Katyń: gjennom dette flyvraket, et syn som så mye lettere glir inn i min erfaring. Som blir et mulig utgangspunkt å skrive bakover fra.

Gjennom nåløyet

To uker siden flyulykken der Polens president og store deler av den polske regjeringen dør. På vei til Katyń. Skjebnen som igjen på russisk jord innhenter det polske folk, "den polske nasjonens beste sønner og døtre" faller ned fra himmelen, brenner opp. Ironien, det bitre, uvirkelige ved det hele. En følelse av at de er rammet enda en gang, med alt det tragiske, patetiske en slik påstand innebærer. Følelsen som får meg til å forstå mitt eget mørke. Den østeuropeiske fatalismen, den som begynte å komme til overflaten ved Checkpoint Charlie: erkjennelsen av at dette er min historie. Følelsen av å ha sneket meg gjennom et nåløye, en kvalmende uvilje til å se det eksotiske ved dette. For det er en del av meg, selv om mange vil påpeke at mine barneår er tettere forbundet med snølykter og midnattssol. Men ansikt til ansikt med tragedien går likevel polskheten gjennom meg, gjennom marg og bein. Den sorte fascinasjonen med undergangen som aldri synes å forlate denne nasjonen. Og storheten, viktigheten i det tragiske. For jeg går med åpne øyne inn i fellen Gombrowicz advarte mot. Den polske form, som jeg er heldig nok til å ha som en struktur heller enn en begrensning, en ekstra dimensjon og dybde ved min identitet. Og for å unnskylde, setter jeg (som W.Gombrowicz i Kosmos) alt i forbindelse med alt. For jeg må tro at det er en mening, at tragedien er en åpning mot noe større.

The Exterminating Angel

...for jeg kan jo ikke glemme den aller første kvelden i Kreuzberg; baren El Ángel Exterminador etter filmen av Buñuel. Vinrøde vegger, mørkhårede bartendere, drinker som smaker ingefær.

“Berlin combines the culture of New York, the traffic system of Tokyo, the nature of Seattle, and the historical treasures of, well, Berlin.”
(Hiroshi Motomura, US Law professor, 2004)

"I still keep a suitcase in Berlin"

Dag 3:

Regn med antydning til tåke. Checkpoint Charlie og murmuseet. Den store historien og de mange små fortellingene krysses, sammenveves, legger seg oppå hverandre i et bittersøtt, rotete lappeteppe, opprevet i kantene. Det er som om friheten ikke har fått helt feste. Jeg kjenner en oppgitthet, iblandet en smule feighet komme over meg. Jeg vil lukke øynene når jeg sitter på S-bahnen, og ikke åpne de igjen før jeg er i Prenzlauer Berg; mellom popler og kastanjetrær, balkonger med blomsterpotter og italienske restauranter. Jeg har klart å gå meg vill.

"Nobody intends to put up a wall!"

"Niemand hat die Absicht, eine Mauer zu errichten!" ("Nobody intends to put up a wall!")

(Walter Ulbricht, Leader of the GDR, June 15th 1961 - 2 months before the Berlin Wall was built)

"Berlin is a city condemned forever to becoming and never to being"

Dag 2:

En by i evig tilblivelse: uferdig, uflidd, ugjennomtenkt. Frokost ved Rosa Luxemburg Platz, Piaf og Cohen i bakgrunnen, egg, laks og prosecco. To oransje sykler: Tiergarten, og deretter hele byen; fra vest til øst og tilbake, med en liten pause til donuts i parken. Muren og Potzdamer Platz fascinerer fortsatt. Så kveld, med italiensk-gresk nomadepasta i Kollwitzstr.