As you might have guessed, Upper East Siders...

...prohibition never stood a chance against exhibition. It's human nature to be free, and no matter how long you try to be good, you can't keep a bad girl down.
XOXO, Gossip Girl

Perlen (7)

Bassenget er kjøligere enn i går, det tar en stund å venne seg til vannet. Kroppen min er fortsatt svett og sliten etter en natt med urolige drømmer. Skuldrene kjennes stive de første rundene, jeg konsentrerer meg om å ta lange, runde svømmetak, dytter bort så mye vann som mulig hver gang. Det er bedre å svømme med ansiktet mot hotellet, jeg kan på den måten studere alle balkongene, få et klarere bilde av hvem som bor hvor. Men det er ennå tidlig og lite aktivitet, solen har så vidt rundet hjørnet av bygningen og skinner meg i ansiktet når jeg befinner meg i den øvre delen av bassenget. Det er denne morgensolen jeg liker best av alt, den som ikke steker, som ikke gir meg blemmer, som er mild, men likevel varm. Takene blir lettere og lettere, kroppen begynner å lytte til meg igjen. Vannet kjennes varmere allerede, jeg dupper ned hodet, men bare litt, så ikke håret skal bli vått. Det er deilig å ha ansiktet ned i vannet, selv om jeg ikke klarer å holde øynene åpne. Lydene blir borte en etter en, jeg forsvinner i en liten boble av fuktighet og bevegelse. Plutselig kjenner jeg en hånd på låret, ubehaget får meg nesten til å kaste opp.

”Morning miss”, sier Jack.

Han er brun og glinsende, huden er innsmurt med olje. Det svarte håret skinner unaturlig, det ser unektelig farget ut. Jeg smiler kjølig, vil helst slippe å snakke akkurat nå, vil bare fortsette å svømme, tak for tak, bevegelse for bevegelse. Jeg fortsetter fram til kanten og snur meg under vann for å begynne på neste runde. Men Jack er i veien igjen når jeg sparker fra, han svømmer sine runder på kortsiden av bassenget. Jeg kjenner mitt smil bli stadig mer anstrengt for hver runde vi møtes, den tredje gangen kommer han i en slik fart at jeg må stoppe for å ikke få armen hans slengt i ansiktet. Jeg setter beina i bunnen så fort at fotsålene svir, tørker vannet av ansiktet og kjenner svimmelheten komme. Det nytter ikke å svømme mer nå. Solen begynner øyeblikkelig å tørke kroppen min da jeg går opp bassengtrappen, jeg stanser på det øverste trinnet, prøver å la velværen ta overhånd.

”Jeg liker Deres badedrakt, miss.” Han har plutselig dukket opp bak meg. ”Svømmer De hver dag?”

”Jeg prøver.”

”En dag som ikke starter med et bad er en dårlig dag. Jeg kommer fra Phoenix, Arizona. Ørkenland. Der er man nødt til å avkjøle seg med jevne mellomrom.”

Jeg nikker høflig og fortsetter ut av bassenget. Håndkleet og kjolen ligger på solsengen nærmest trappen, jeg tørker meg med raske bevegelser, kjenner blodet renne fortere.

”Finner De det ikke merkelig at været alltid er det samme her, miss?” Han står ved siden av solsengen, smiler bredt, amerikansk.

”Jeg ser en stadig mindre interesse for vær og vind, folk vil bare ha varme. For meg er kontrastene det verdifulle, stormen som kommer uanmeldt, solskinnet som bryter gjennom skyene rett etterpå.”

”Det er kanskje naturlig at de fleste som kommer hit bare vil ha sol. Det er vel mesteparten av poenget med å reise til sydligere strøk.”

”Slik kan det virke, slik kan det virke. De ville bli overrasket, miss, hvis De visste hvor forskjellige grunner det er som bringer mennesker hit. Men nok om det. Jeg eier faktisk en værstasjon, har jobbet med den i over førti år.”

”Well done, sir.”

”Jeg kan ikke annet enn å spore et snev av ironi i Deres stemme, miss, og jeg håper det skyldes en lengsel etter frokost snarere enn kjedsomhet. Man skal ikke fnyse av en gammel manns bragder, mangel på interesse og involvering i andres liv kan få uante konsekvenser.”

”Jeg mente ikke noe slikt…”

”De ble nervøs, og det er bra. Det betyr at De er vár for signaler, ett trekk en værmann alltid kommer til å sette høyt. Jeg vil bare nevne at min værstasjon ikke var et hvilket som helst lite privat foretak, den fikk meg til å tjene betydelige summer som jeg etter hvert begynte å gi bort til veldedige formål. Været er viktigere enn det kan synes ved første øyekast. Og en ting til. Aldri døm ting for fort, min kjære Emma.”

”Men jeg…”

”Nok har blitt sagt mellom oss for denne gang. Vil du spise med meg i kveld?”

Reading now

"Med dunkende hjerte sjekket han. Han hadde lest riktig. Det ville altså si at Vernier hadde 'sitert' et vers av Mallarmé to år før det ble skrevet, at han hadde plagiert Verlaine ti år før 'Glemte arietter', at han hadde skrevet Gustave Kahn-poesi nesten et kvart århundre før Kahn selv! Det ville altså si at Lautréamont, Germain Nouveau, Rimbaud, Corbière og en hel del andre bare var kopister som hadde etterlignet en genial, miskjent poet som i ett eneste verk hadde klart å sammenfatte den substansen som tre eller kanskje fire generasjoner forfattere skulle nære seg av!"

Den lille tronen

Her er et lite utdrag fra Den lille tronen; en polsk barnebok jeg har oversatt, og som nå er kommet ut på Gyldendal Forlag i serien Verdens Beste Bildebøker:

"Gucia bodde i et kongerike langt, langt borte. Det var egentlig ganske fint å være prinsesse, og Gucia likte det godt. Det var bare én ting Gucia ikke likte: Å sitte på tronen."

Perlen (6)

Jeg gjør ingenting. Våkner, ligger urørlig i time etter time, stirrer på taket med vidåpne øyne. Digitalklokken går sakte, den har røde tall som ikke blinker. Den står helt i ro. På noen klokker blinker de to prikkene mellom timene og minuttene, men ikke her. Her er det helt stille.

Noe stopper meg likevel fra å være ulykkelig, drar mine tanker vekk fra sammenhengene den har så lett for å vikle seg inn i, etterlater en sylskarp klarhet der noen få ting står ut som betydningsfulle. Er det ikke nettopp det som er meningen med å flykte, hit kommer de vel alle for å kvitte seg med noen demoner, for å la solen suge de ut, la saltvannet etse de bort. Huden på armene mine er allerede full av utslett og blemmer, en advarsel om at ting ikke kan forsvinne så lett, at sporene kommer til å synes. Like fullt er det mest teracotta og palmesus, mangofargede vegger og grasiøse flamingoer, gekkoer som soler seg på de kunstige steinene.

Peer Gynt - en vandreforestilling

Peer Gynt på Centralteatret er virkelig en vandreforestilling. Vi beveger oss fra rom til rom, fra scene til scene, "slik de gjorde i middelalderens prosesjonsspill", som det står i programmet. Men dette er i aller høyeste grad nåtid, ned til minste ubehagelige detalj, enten vi befinner oss på geriatrisk avdeling eller er 'live studio audience' under innspillingen av et talkshow.

Vandringen fungerer svært godt. Vi er - i likhet med Peer - hele tiden i bevegelse, jeg opplever oppbruddet, rastløsheten og uroen som noe helt fysisk. Som publikum rives vi stadig ut av illusjonen, men bare for å bli trukket inn igjen med enda sterkere kraft, bli på samme tid forført og støtt bort av luktene, berøringene, bli fanget av ubehaget som kryper dypere og dypere inn under huden.

For meg er den mest vellykkede overgangen mellom scenen i Dovregubbens kvalmende, støyende, ekstreme spa og scenen ute i Centralteatrets bakgård, der Peer og Solveig stille, sakte beveger seg mot hverandre, uten å noensinne møtes. Stillasene, den rå murveggen, kald vind; dette er frihet, nakenhet, enkelhet. Dette er alt det Peer søker og aldri kan få.

Og Peer er så nær oss, han er så smertelig lett å forstå. I sin søken etter storhet, betydningsfullhet, i sin evige flakking og uutholdelige letthet, i løgnen, forandringen, den evige konstruksjonen av et selv som aldri kan tillate seg stillstand. Om han har en kjerne, så kan den aldri vises frem: den må forbli unnvikende, udefinerbar. Urørt.

Camelot

Perlen (5)

Vannet i boblebadet er for varmt, jeg kommer ikke til å holde ut lenge. Likevel er det noe som stopper meg, en illevarslende bjelle begynner å ringe når jeg ser mannens ansikt. Jeg prøver å lytte når han snakker til sidemannen, men språket lyder fremmed.

De er begge eldre, pene menn. Han til venstre virker skjørere og spinklere, det er noe klassisk og elegant over hans holdning. Mannen til høyre er bredskuldret og fortsatt muskuløs, ansiktet er preget av arret som går fra øret til nesen. Nå er jeg helt sikker på at språket de snakker er fransk, ordene kommer stille og fort.

Men det er noe annet, mannen til venstre virker kjent, noe i hans ansikt, skjegget, tatoveringene. Plutselig kjenner jeg et trykk i brystet, angsten legger sin velkjente, klamme hånd rundt min hals. Som om han hører mine tanker snur han ansiktet mot min side av boblebadet. Dråpene glinser på hans rynkete hud, et lite smil lurer i munnviken.

”Hvordan liker De vannet, mademoiselle?”

”Det er litt for varmt for min smak”, svarer jeg og hører stemmen skjelve.

”Det var akkurat det min venn og jeg diskuterte. Vi mener begge at vannet i bassengene her er altfor varmt, man må alltid til havet for å avkjøle seg. Jeg elsker havet, det er ikke det. Faktisk er det der jeg tilbringer mesteparten av mine dager. Jeg er maler, mademoiselle, kom hit mest for de legendariske solnedgangene, men også for lyset, bølgene og vinden. Finner De ikke dette stedet uimotståelig vakkert?”

”Jeg har bare vært her en dag.”

”Da så mademoiselle. De vil se at dette stedet har uendelig mye å by på, merk mine ord. Dette er forresten min amerikanske venn, beklager at jeg har ventet så lenge med å introdusere Dem. Jack, dette er?”

”Emma” hvisker jeg.

”Emma” gjentar han med trykk på siste vokal. ”For et fortryllende navn. Jeg er Vincent, oppkalt etter mesteren selv.”

Jack nikker til meg uten et ord, Vincent smiler enda bredere.

”Vi må nok forlate Dem, belle Emma, dette vannet tar knekken på en gammel mann. Det var storartet å treffe Dem, og jeg kan med sikkerhet si at vi kommer til å ses igjen.”

Han kysser meg på hånden med en nonchalant bevegelse og går opp trappene. Jack følger etter uten å ofre meg et blikk.

Ul. Grodzka

"Om Hamlet" av og med Espen Skjønberg

"Å være, eller ikke være", "Å dø og sove". Ordene er så kjente at det føles som en slags overskridelse å skrive dem. Disse setningene er nærmest en del av oss, og likevel makter han å gjøre de nye, gi de en betydning som beveger meg.

Hans alder gir replikkene en tyngde og en ærlighet som er sjelden. Han er Hamlet: i kraft av sin erfaring, sin modenhet, sin visdom. Han er den som står utenfor og nettopp derfor kan se klart. Han er den som kan og må dømme.

Teaterillusjonen blir utfordret av det skarpe lyset, lyset som ikke skiller mellom scene og publikum. Dette er teatret i teatret, Espen Skjønberg som forteller om Hamlet, som er Hamlet, som aldri etterlater noen tvil om rollen han spiller, men som likevel rører meg mest med sin menneskelighet, med det uunngåelige som er der i hver av hans bevegelser, i hvert åndedrag, i hans sterke tilstedeværelse som bærer i seg det å ikke være.

Og når han presser Yoricks hodeskalle tett inntil sitt eget hode kjenner jeg det gå kaldt nedover ryggen på meg. Det uutsigelige er der et ørlite øyeblikk, foran meg, som en skjelven, som et glimt. "The rest is silence."

In the park

Seen from above

Om høstutstillingen 2009, med fokus på tre verk

“The More Time Passes the More I’m Sorry About it”. Hovedinntrykket er ettertanke som fører til anger. Så følger "Mekanisk <-> Organisk". Mekanikkens overgang til det organiske, men kanskje heller omvendt. Det utopiske og det apokalyptiske: det apokalyptiske som for meg ble det mekaniske tatt til et høyere nivå, men på den andre siden trær, hager, ”Creaking Trees / Groaning”. Før og etter på samme tid, disseksjon som kan være skapelse. Og dyr. Opphøyde dyr, dyr det lages byster av. Dyr som fortjener å bli sett.

”(…) To preserve our peace of mind, animals die

more shallowly: they aren’t deceased, they’re dead.

They leave behind, we’d like to think, less feeling and less world,

departing, we suppose, from a stage less tragic. (…)”

W. Szymborska

Transfer, Øystein Dahlstrøm

Noe i dette fotografiet minner meg om Edward Hoppers malerier. Dette er i så fall Hopper i sin ytterste konsekvens, helt fratatt spor av det menneskelige. Symmetrien og den metalliske orden er vakker, men det er en kald, mekanisk skjønnhet.

Roma, Crispin Gurholt

Dette er også et fotografi, men her er det menneskelige aspektet sterkt til stede. Tre mennesker i et galleri, rundt dem malerier, skulpturer, bøker og speil, ansamling av rekvisitter som utallige generasjoners virke har skylt på land. Menneskene er også stiliserte, kledd i kostymer mer enn klær. I midten av bildet er det et tungt trebord som deler rommet i to. På den ene siden sitter en eldre elegant kvinne med forakt i blikket, og en mann, oppslukt av en avis, med en rosenkrans i hånden. På den andre siden av bordet er det en ung kvinne. Klærne hennes er glorete, ved siden av seg har hun en reiseveske, ansiktet er vansiret. For meg er de et bilde på det nye og det gamle Europa: adskilt av en grense som aldri kan overskrides, uansett hvor mye den unge kvinnen forsøker. Hun er for såret, for svak. Hun kan aldri bli noe annet enn en reisende.

Night, Farhad Kalantary

Ubehaget senker seg med en gang jeg går inn på det bekmørke rommet, og det tar lang tid før øynene venner seg til mørket. Det er slitsomt å se på lerrettet, jeg veksler mellom anstrengende stirring og ufokusert flakking, og opplever begge deler som like ubehagelige. Så skjer det noe. Bildene som glir forbi noe jeg har forstått er et togvindu begynner å bevege seg litt saktere. Jeg ser hus, lys, snø, veier, trær. All min oppmerksomhet er festet på det som glir forbi, jeg ser fortsatt ingenting i rommet rundt meg. Hendene mine, hele kroppen min er borte. Plutselig er jeg bare der, på det toget, den natten. I noen minutter gir mitt perspektiv opp sin insisterende individualitet og blir den andres blikk.

Salwator

"Men de gunstigste øyeblikkene lar vi alltid gå fra oss"

Sebald, Vertigo

We're All Prophets Now

FlashForward

En anbefaling basert på de to første episodene

Hva skjer med oss når vi kjenner vår fremtid? Hva skjer med verden når alle mennesker kjenner sin fremtid? Spørsmålene har nok vært stilt før, og besvart på en kanskje mer elegant måte. Likevel er det noe som fenger meg ved denne serien, på tross av noen litt platte skuespillerprestasjoner, enkle replikker og antydning til lettvinte løsninger. For tanken er fascinerende: i løpet av en blackout som varer i to minutter og 17 sekunder ser alle mennesker seks måneder frem i tid. Noen ser ting de ønsker, andre ting de frykter, enkelte ser ingenting. Det interessante er hvordan de reagerer på det de ser. For kan fremtiden forandres? Finnes det en fremtid, eller er den alltid et resultat av våre handlinger akkurat nå, og dermed noe som, i alle fall til en viss grad, er avhengig av oss selv? Jeg liker at serien får meg til å tenke på dette, litt uanstrengende, litt lett, men likevel med en viss uro. For tenk om kortene allerede er lagt. Tenk om du ble tvunget til å se frem i tid, tvunget til å leve med sikkerheten om livets uforanderlighet, om din uforanderlighet. Tenk om vi alle var profeter.

Blue light

Autumn in Krakow

Krakow