Teach us to sit still

Og akkurat idet dere trodde at dere var kvitt meg og kanskje allerede har slettet denne bloggen fra deres favoritter: TITT TEI! Etter et såpass langt fravær kommer vi vel ikke unna et «hva har skjedd siden sist» innslag, so here goes:

1. Har sett The Great Gatsby. Elsket den. Virkelig elsket den. Og dere kjenner meg, jeg klarer ikke å skrive noe fornuftig om det jeg elsker, så nøyer meg med å si at Leo er vidunderlig, Daisy er fortsatt en av mine store guilty ideals, og kostymene ... jeg har ikke ord.

2. I forlengelsen av forrige punkt: Har funnet en kjole på Høyer Luxury som kunne glidd rett inn på en av Jay's fester, et solgult frynsevidunder fra Stella McCartney med en prislapp på ... 15 000 kr. Altså en månedslønn (på en god måned, that is).

3. Har nesten lest ut Tim Parks' Teach us to sit still. Dette er ikke en ren bokanbefaling, for meg ble boken egentlig først interessant på side 248, der Tim endelig begynner med litt hard core meditation, men av en eller annen grunn føles det veldig riktig at både han og leseren må gå en lang, tung og en smule kjedelig vei for å komme til sakens kjerne. Som for Tim foreløpig synes å være: for å bli mindful, må han slutte å skrive. For alt er bare ord, ord, ord. Overanalysering, oververbalisering. Selvinnsikt, selvanalyse, selvros forkledd som selvkritikk. Språket står i veien for det oppmerksomme nærværet.

Og her skulle jeg ønske at jeg kunne si at det samme har skjedd med meg, at jeg i løpet av den siste måneden har sett det som en nødvendighet å fjerne meg fra språket, ordene og blant annet denne bloggen, og kommet nærmere harmoni og fokus på øyeblikket. Det er ikke helt riktig. Men jeg har, bevisst eller ubevisst, tatt en pause fra både skriving og trening. Ikke for å foregripe, men det føles som om større ting er i vente, og som om jeg bare sitter der og venter, venter, venter ... forhåpentligvis på noe verdifullt. Enn så lenge har jeg fortsatt en lang vei å gå, og paradoksalt nok føles det som om jeg må sitte stille en lang, lang stund før jeg kan komme noen vei.           

Daisyness

«And so with the sunshine and the great bursts of leaves growing on the trees, just as things grow in fast movies, I had that familiar conviction that life was beginning over again with the summer.»

F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby

Ja, da har den begynt å snike seg inn på meg igjen, denne Daisy-dizzynessen som jeg led av i fjor på omtrent samme tid. I år kan man jo si at den kommer som bestilt, med den nye filmen og greier. Har ikke sett den, og vet ikke helt hva jeg skal tenke på bakgrunn av de heller lunkne tilbakemeldingene som har nådd min lille hule fra diverse krinker og kroker av cyberspace. Jeg elsket jo både Romeo +  Julie og Moulin Rouge!, men litteraturens Jay Gatsby og Daisy Buchanan er virkelig mine store darlings, og jeg er redd for at ikke engang hr. Luhrmann can pull that off.

Ja visst, han kunne ikke valgt noen bedre enn Leo, men hun blonde dama fra Drive ... Really? Jeg vet at hun har virkelig noen store fans der ute, men for meg er hun bare litt ... slapp ... uskarp ... uinteressant. Mange vil kanskje si at dette er veldig Daisyiske kvaliteter, men jeg har alltid oppfattet queen D som slapp, men på en dramatisk måte, uinteressert, som jo er noe helt annet enn uinteressant, og nærmest så skarp at hun blir uskarp. Neida. Joda. Uansett har daisy-dizzynessen sneket seg innpå meg, jeg gjør ikke annet enn å slange meg på hvite hagesofaer med enorme puter i blomsterhavet på verandaen, drikker martinis og ser sommerkveldene gli unna i en rosa dis / rus.

I wish. Å nei du, denne streberen har brukt de siste dagene til å grave i jorda og pusse glass (a.k.a. plante blomster og vaske vinduer), og det er foreløpig ikke en eneste grandios sommerfest i sikte. Men om den kommer, så er jeg klar. For å danse bort sommernatta og alt det der. For å la sommeren komme og multiply, som Bon Iver så fint synger. Så bare vent, kjære lesere, innleggene blir sikkert både færre og enda mer Morten Harket-aktige enn dette.

«And I like large parties. They're so intimate. At small parties there isn't any privacy.»

Parts, sides, crosscurrents and nuances

«It is impossible to say a thing exactly the way it was, because what you say can never be exact, you always have to leave something out, there are too many parts, sides, crosscurrents, nuances; too many gestures, which could mean this or that, too many shapes which can never be fully described, too many flavors, in the air or on the tongue, half-colors, too many.»

Margaret Atwood, The Handmaid's Tale 

The truth

I solemnly swear 

to tell the truth

part of the truth

along with some

shit I made up 

Ok, kjære venner, veldig kort i dag, for det er jo den store nasjonaldagen i en uslåelig kombo med en forhåpentligvis vårlig langhelg pluss den store eurovision-finalen, så både dere og jeg er (eller burde være) godt nedi champagneglasset, dancing the night away. Men sitatet ovenfor er bare for godt til ikke å deles, eller hur? Og ain't that the truth? Og kanskje trenger det ikke å være så veldig mye mer komplisert enn som så, både hva gjelder skriving, selvinnsikt og livet i sin herlige, ubegripelige, uhåndterlige helhet. Jeg sier ikke mer. I mellomtiden kan dere kose dere med noen gamle blinkskudd fra 17. maier og eurovisions past. We are all one og hipp hipp ....

Min Kamp

Ladet tittel, jeg ser den. Men akk så dekkende, både i forhold til skriving og yoga, livet generelt, men aller mest selvfølgelig i forhold til Knausgård og hans imponerende prosjekt, som jeg nå har begitt meg inn på igjen.

Jeg begynte å lese den for tre år siden, omtrent på denne tiden av året. Jeg kom bare gjennom bind 1, og selv om det var deler av det jeg synes var aldeles glitrende, så var det noe som gjorde at jeg stoppet der.  Men nå er jeg blitt for gammel til å bekymre meg alt for mye om å gjøre ting i riktig rekkefølge og gjennomføre ting i sin helhet, så jeg hopper likså godt over bind 2, 3, 4 og 5, og kaster meg rett inn i sjette og siste del: En bok som både imponerer og avskrekker allerede med sin rent fysiske størrelse. For den er stor. Diger. Og tung. Det er så vidt jeg klarer å holde den oppe, og ofte må jeg støtte den opp med en pute for ikke å bli helt utslitt i armene (dette sier jo kanskje et og annet om at Training Day-opplegget på et eller annet sted og nivå har feilet, men nok om det). Og bare ved sin fysiske tilstedeværelse i verden, altså det at den er et bokstavelig talt j... tungt objekt, så imponerer denne delen meg. Stort.

Jeg innrømmer først som sist at jeg ikke har tenkt å lese hele. Og mens vi er i den nådeløse ærlighetens hjørne, så må jeg også innrømme at jeg har gjort en lignende manøver med Prousts På sporet av den tapte tid. Her har jeg også lest første bind, pluss deler av siste. Og selv om jeg på ingen måte vil stå frem og si at dette var nok, så sitter jeg igjen med en følelse av at det uansett ikke ville vært nok å lese Prousts verk i sin smertefulle helhet, alle syv bindene, fra perm til perm. Akkurat som det ikke er nok å lese alle syv bindene syv ganger, og heller ikke sytti syv. Og saken forholder seg på samme måte med Thomas Mann, Virgina Woolf, W.G. Sebald. And the list goes on. Du kan lese én setning om og om igjen resten av livet ditt, og samtidig som du aldri kan være sikker på at du har forstått den riktig, så er det akkurat som om den likevel på en eller annen måte har forandret deg. For alltid.

Ok, der var den pompøse opptakten som gjør sitt beste for å matche innleggstittelen unnagjort. Og selv om jeg kanskje ikke vil plassere Knausgård helt i samme klasse som de tidligere nevnte forfattere, så er det noe i Min Kamp som gir meg en lignende lesererfaring. Men bare noen av delene. For jeg leser som sagt kun det som interesserer meg, som i dette tilfellet begynner rundt side 230 der Knausgård skriver om jeg-et hos Gombrowicz, og som akselererer i den midterste delen med tittelen Navnet og tallet. Men til gjengjeld er leseropplevelsen min under noen av disse fragmentene nærmest en mystisk erfaring. Det er som å se White Darkness av Nacho Duato, eller den siste scenen i John Crankos Onegin. Det er som å høre på Bach.

Og her må jeg skynde meg å komme med et lite etterspill, som et stakkarslig forsøk på å normalisere det siste utsagnet.  For det jeg er aller mest takknemlig for (og som min fascinasjon med Knausgårds prosjekt muligens er sterkt farget av) er at Min Kamp har bragt meg tilbake til lesningen. Og jeg oppdager at jeg i lesningen møter på mye av de samme problemene som når jeg prøver å skrive eller gjøre yoga. Konsentrasjon. Dedikasjon. Vende blikket mot selvet og samtidig heve seg over det. Heavy shit, med andre ord. Og en kamp som man egentlig er nødt til å tape, i denne fragmenterte verden som bombarderer oss med inntrykk og uttrykk, i dette tillærte språket som gjør oss så blinde at vi uten skam kan kaste rundt oss med klisjeer av typen «bombardere med inntrykk». Og likevel finnes det små øyeblikk der man synker ned i teksten, der selvet opphører og samtidig blir ekstremt tydelig, der Karl Oves sta boring i jegets kjerne berører oss dypt der inne, nettopp på grunn av (den ironiske?) avstanden han tillater oss å beholde til hele prosjektet (og dermed kanskje livet).             

Monsters, Inc.

I går var jeg på et lørdagsforedrag på litteraturhuset med den meget fengende tittelen Sjøuhyrenes storhetstid. Jeg var riktignok litt skuffet, ettersom jeg gikk dit med en slags forventning om at dette var et av de tilfellene der hovedpersonen går på denne typen foredrag, og før hun vet ordet av det suges hun inn i et eller annet bilde, står der i et fett Game of Thrones-inspirert antrekk og ender opp med å måtte slåss med ekte sjøuhyrer (ref. Narnia-serien og en rekke andre bøker av denne typen undertegnede forleste seg på i sin ungdom). Men sett bortsett fra det var det en glimrende måte å tilbringe en lørdags ettermiddag på, ikke minst på grunn av et lenge etterlengtet gjensyn med kraken («a sea creature of monstrous proportions, controlled by Davy Jones») fra Pirates of the Caribbean-filmene og den legendariske scenen der captain Jack Sparrow - etter først å nærmest ha blitt druknet av slim fra den allerede nevnte kraken - tar opp sitt sverd, setter på seg kapteinshatten, og sier «Hello beastie», mens han fryktløst løper inn i det enorme sjøuhyrets gap.

Men ikke nok med det. Dette foredraget - ved siden av å gi meg et uvurderlig innblikk i skjebnene til spruteren, den menneskevennlige skaten og det tyske sjøsvinet - fikk meg til å tenke på mine egne monstre, og for å si det sånn: Det er ikke akkurat få av dem. Og på samme måte som sjøuhyrene hadde en pedagogisk betydning for menneskene som trodde på dem og fryktet dem, så velger jeg å tro at de små og store uhyrene i min monsterbedrift kan brukes til noe fornuftig.

Denne bloggen er jo et sånt monster. Jeg føler at jeg forsømmer den litt, og hver gang jeg begynner å skrive etter noe jeg oppfatter som et for langt fravær, så er det som om jeg på en eller annen måte må forholde meg til dette, noe som gjør at energien min går til å finne på unnskyldninger i stedet for bare å skrive. Det samme er tilfelle med yogapraksisen min. Det er i alle fall fem, om ikke ti verdifulle minutter som går til en slags rettferdiggjøring av forsømmelsene og latskapen min, i stedet for å bare get on with it. Så er det denne skepsisen. Både i forhold til skriving og yoga melder jo dette unngåelige spørsmål seg med jevne mellomrom: Hva i alle dager er vitsen? Og jeg tror at svaret må være at det får man dessverre aldri vite. Og det er nettopp det som er poenget. Akkurat som med tro: hvis du hadde visst det helt sikkert, så ville det ikke vært noen vits å tro. Men samtidig: Du hadde ikke lett etter meg hvis ikke du allerede hadde funnet meg. Eller noe sånt.

Nei, kjære lesere, jeg kommer ikke med noen svar i dag heller. Men jeg tror jeg er et ørlite skritt nærmere å forsone meg med disse monsternes (eller heter det monstrenes? hva er egentlig flertallsformen av monstre?) eksistens, med alle disse hindringene og skepsisen som dessverre kommer til å være til stede både i skrivingen og yogapraksisen min. Nødvendigheten og umuligheten av å fortsette, som mitt litteraturvitenskapelige pretensiøse alter ego ville sagt det. Så mye og så ofte som jeg klarer. Så konsentrert og så dedikert som jeg kan være. Og jeg klarer nok aldri å bli kvitt dem: krakene, havmennene og sjøormene som ligger der og ulmer i min bevissthets avgrunnsdype hav. Men kanskje, bare kanskje, klarer jeg å gi dem navn. Oppdage hva de egentlig er. Forstå hvilke andre (forhåpentligvis litt mer normale vesener) de er sammensatt av. Og bare det ville jo være noe, ikke sant? 

Arriving at your own door

I går var jeg med på et arrangement om Wisława Szymborska på Litteraturhuset. Szymborska er jo en av mine ubestridelige favorittdiktere, og de siste dagene har jeg prøvd å finne ut hvorfor. Jeg har med vilje prøvd å holde meg unna de litteraturvitenskapelige inngangene til forfatterskapet, i og med at dette selvfølgelig var min «flink pike»-strategi da jeg var med på et lignende arrangement for ett år siden. Men ett år er tross alt gått, og jeg tenkte at det var på tide å teste en annen innfallsvinkel, litt mindre streber, litt mer rockstar. Nei, dette betyr ikke at jeg inntok noen ulovlige substanser før jeg gikk på scenen, men at jeg a) hadde på meg skinny jeans, en litt mer grunge / boho-inspirert topp og converse (tenk Kurt Cobain på en god dag meets Kate Moss på vei fra nachspiel) og b) leste alt mulig annet, i håp om at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å få en åpenbaring av et eller annet slag.

And I've had my vision. Det var søndagskveld, jeg hadde vært på en rolig yogatime der jeg kom nærmere det å stå på hodet enn jeg noen gang har vært tidligere (noe som absolutt ikke betyr at jeg var i nærheten, men jeg fikk i alle fall en følelse av å ha hjertet høyere enn hjernen), og jeg satt og bladde litt i del 6 i Jon Kabat-Zinns Coming to our senses, delen som de skarpe leserne allerede har skjønt nettopp heter «Arriving at your own door». Og plutselig var det som om alt jeg leste på en eller annen måte handlet om Szymborska.

For eksempel dette T.S. Eliot sitatet fra Four Quartets:

We shall not cease from exploration
And the end of all our exploring
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time.

Her var den, følelsen jeg har når jeg leser et Szymborska dikt: Hun begynner med å skissere opp en hverdagslig hendelse eller situasjon, på en presis og nokså nøktern måte, hun forankrer diktet i virkeligheten. Men: hun har en «beginners mind», så hun utvider virkeligheten, snur og vender på den, nærmest vrenger den for å vise alle gråsoner og nyanser, får verden til å funkle som en svarovski-krystall holdt opp mot lyset. Og med ett står vi der med noe jeg vil kalle en «vippende verden», som er et uttrykk fra «Akrobaten»: et av mine favoritt Szymborska-dikt, som, hvis jeg husker riktig, var det aller aller første innlegget på denne bloggen, en slags programerklæring. Det går som følger:

Fra én trapes til
til en annen, i stillheten etter
etter en plutselig forstummet hvirvel, gjennom
gjennom den overrumplede luften, hurtigere enn
enn vekten av kroppen, som igjen
igjen ikke rakk å falle.

Alene. Eller enda mindre enn alene,
mindre fordi han har et lyte, fordi han savner 
savner vinger, savner dem sårt,
savner dem så han tvinges
til beskjemmede svev på fjærløs,
naken oppmerksomhet.

Møysommelig lett,
med dvelende kjapphet,
i velberegnet inspirasjon. Ser du
ham krøke seg til spranget, aner du
hans opprør fra topp til tå
mot den han er, aner du, ser du
hvor listig han smetter ut av sin gamle ham og
for å fange den vippende verden
strekker de nyfødte armene frem for seg - 

vakrere enn alt annet i dette ene
i dette ene, forøvrig alt tilbakelagte, øyeblikk.


Og her var det: det språklige uttrykk for alt jeg føler, fornemmer og tenker om min yogapraksis, men ikke har språk til å uttrykke. Og i yogaen fant jeg nøkkelen til Szymborska. I alle fall en av nøklene. Og der stod jeg, knocking on my own door. (Ok, den siste var kanskje litt på kanten, but that's rock'n roll.)    

Wherever you go, there you are. Your luggage is another story.