"Paris is always Paris and Berlin is never Berlin!"

Dag 1:

Den lange Prenzlauer Allee. Engelsk frokost på Courage, med Klezmer musikk og tyske Vogue, med noen fantastiske bilder av Diane Kruger: den fullkomne tyske skjønnhet. Så Kastanienallee, opp til Eberswalder Str., sterk te på en russisk kafé ved Zionkirchplatz. Deretter hele veien til Mitte, smak av manchego og hvitløk, sol, elvebåt og Glühwein. Kveld med vin på Lychener Str.

Bad Saarow

Kurhaus Esplanade

Men først var det Bad Saarow og Kurhaus Esplanade, en perle midt i tidligere DDR. Med Inglourious Basterds friskt i minne aner jeg sigarrøyken i veggene. De vakre villaene, falmet storhetstid, siv, vann, hvite båter. Jeg har lyst å løpe langs vannet med raslende kjole. For det er sørgepiler og svaner her. Men også anger som lurer i skyggene.

Oteren

"Hvordan et bosted eller et kvartal der noen hører hjemme, kan gi et bilde av vedkommenes natur og vesen, lærte jeg meg først og fremst av dyrene i den zoologiske hagen. Fra strutsene som dannet espalier mot en bakgrunn av sfinkser og pyramider, til flodhesten som bodde i pagoden sin lik en trollmann som korporlig er i ferd med å smelte sammen med demonen han tjener, fantes det knapt noe dyr hvis bosted jeg ikke elsket eller fryktet. (...) Blant alle beboerne i disse områdene var oteren den mest oppsiktsvekkende. Av de tre portalene var det portalen ved siden av Lichtensteinbroen som lå nærmest oterens bur. Denne var uten tvil den minst benyttede inngangen, og dessuten førte den til de mest utdødde områdene i den zoologiske hagen. Alleen som der ønsket den besøkende velkommen, hadde gatelykter med hvite kuler som minnet om et forlatt promenadestrøk i Eilsen eller Bad Pyrmont, og lenge før disse stedene ble så øde at de nå virker mer antikke enn termer, var dette hjørnet av den zoologiske hagen preget av det kommende. Det var et profetisk hjørne. For slik det finnes planter som det sies har evnen til å la oss skue inn i fremtiden, finnes det områder med den samme gaven. Det pleier å være forlatte steder, men også trekroner som luter seg mot murer, blindgater eller forhager hvor det aldri noensinne oppholder seg et menneske. På slike steder virker det som om alt som venter oss, er noe forgangent."

W. Benjamin

"Berlin is poor, but sexy"

Berlin ist arm, aber sexy." ("Berlin is poor, but sexy.")

(Klaus Wowereit, Governing Mayor, in a press interview, 2003)

Tiergarten

"Det å ikke finne seg til rette i en by, betyr ikke så mye. Men for å gå seg vill i en by, slik man går seg vill i en skog, trenger man skolering. Da må gatenavnene tale til den villfarne lik knakingen av tørre kvister, og små gater i bykjernen må gjenspeile tiden på døgnet like tydelig som en dalbunn. Jeg lærte denne kunsten sent; den oppfylte drømmen som hadde avsatt sine første spor i labyrintene fra løsbladene i skriveboken min. Nei, ikke de første, for før dem fantes det en labyrint som hadde eksistert enda lenger. Labyrinten manglet ikke sin Ariadne, og veien inn i den førte over Bendlerbroen, med den smekre hvelvingen som kom til å bli min første åsside. Målet lå ikke langt fra dens fot: Friedrich Wilhelm og dronning Luise. På sine runde sokler raget de opp fra bedene som om de var trollbundet av de magiske kurvene et vannløp tegnet foran dem i sanden. Fremfor å henvende meg til herskerne, foretrakk jeg soklene deres, siden det som foregikk der, lå nærmere i rommet, selv om sammenhengen var uklar. At det var noe spesielt med denne labyrinten, oppdaget jeg fra første stund på den brede og banale plassen, som ikke røpet noen ting om at her, bare noen få skritt fra drosjenes og vognenes paradegate, ligger den besynderligste delen av parken og sover. "

W. Benjamin

Loggiaene

"Ingenting styrket mitt indre som et blikk inn på gårdsplassene; og en av de mørke loggiaene, som om sommeren lå under markisenes skygge, var for meg vuggen byen la de nye borgerne i. Karyatidene som bar loggiaen i annen etasje, ville gjerne ha forlatt sin plass et øyeblikk for å synge en sang ved denne vuggen - en sang som ikke rommet stort av det jeg hadde i vente, men til gjengjeld inneholdt den profetien som alltid gjorde at luften fra gårdsrommene virket så berusende. (...) Den pompeiiske rødfargen som løp langs veggen i et bredt bånd, var den gitte bakgrunnen til timene som klumpet seg sammen i en slik adskilthet. Tiden ble eldre i disse skyggefulle gemakkene som åpnet seg mot gårdsplassen. Og nettopp derfor hadde formiddagen, når jeg møtte den i loggiaen vår, allerede så lenge vært formiddag at den lot til å være seg selv i høyere grad her enn noe annet sted. Jeg kunne aldri vente på den her; den ventet alltid på meg allerede. Den hadde vært her så lenge, ja, den hadde så å si gått av moten, før jeg endelig klarte å spore den opp."

Walter Benjamin, Barndom i Berlin - rundt 1900 (overs. Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs)