19 dager igjen

Slik gikk det altså til at isbjørnen Atle skulle ut og reise, fly bort med den røde ballongen sammen med den ville kaninen, fly bort fra isødet og de hundre og førti forskjellige typene snø, til oksen Oves luksushotell på Mallorca. Hans mor var svært glad på hans vegne, men også litt engstelig, som mødre ofte er når deres barn skal forlate dem for første gang. Hun hjalp isbjørnen Atle med å pakke en liten sekk, gav ham alle de gode rådene hun kom på, selv om det ikke var så mange, for hun hadde aldri vært borte fra Nordpolen og visste lite om det som foregikk utenfor hennes lille isøde. Alle de andre isbjørnbarna var veldig misunnelige, selv om Atle prøvde å forklare dem at de sikkert ikke hadde likt seg på Mallorca uansett, det hadde nok blitt litt for varmt for de lodne kroppene deres.

Cup of Cheer

LivingEtc

20 dager igjen

Kaninen Peder, (det var nemlig en kanin som hadde kommet med den røde ballongen), var et lite rastløst dyr med lange ører, og den stod aldri i ro. Isbjørnen Atle ble faktisk litt skremt av det hyperaktive dyret som hoppet og spratt og ropte og lo. ”Du har vunnet!!”, hylte den. ”Du har vunnet den store konkurransen!!”

Isbjørnen Atle så bort på den entusiastiske kaninen og skjønte absolutt ingenting. ”Hv…hvilken konkurranse?”, fikk den omsider stammet frem. ”Den store frysekonkurransen!”, hylte kaninen oppspilt. ”Ikke si du ikke har hørt om den”. Isbjørnen Atle hadde aldeles ikke hørt om noen slik konkurranse, og når kaninen endelig sluttet å hoppe og la merke til hans forvirrede snute, begynte han å forklare, fort og usammenhengende: ”Oksen Ove har startet et hotell på Mallorca, vel, egentlig er han herfra, oksen altså, de trodde han var et reinsdyr og han måtte dra julenissens slede i mange sesonger før misforståelsen ble oppklart. Vel, han kom seg unna til slutt, har gjort det bra oksen Ove, gjør forretninger så det suser. Men han har ikke glemt sine år i kulden, husker landet der solen er en sjelden gjest, husker sine røtter. Så da han skaffet seg en viss formue var han ikke sen om å opprette et fond for dyr som konstant fryser, han er så elskeverdig at han vil hjelpe de stakkars skapningene som er dømt til et liv i kulden, han vil bringe dem til solen og varmen han selv lever i. Hvert år får noen utvalgte kalde dyr sjansen til å tilbringe noen uker på hans flotte hotell på Mallorca, og han sender sin trofaste venn kaninen Peder, altså meg, kaninen Peder til tjeneste, sender meg ut for å finne et lite dyr som fryser og vil vekk og ta det med til Mallorca for noen uker det aldri vil glemme. Så det så!”. Etter den lange monologen så kaninen fornøyd bort på Atle som skjønte mindre og mindre. ”Rykter sprer seg fort”, la han forklarende til. ”Og en isbjørn som fryser så mye som deg er en sjeldenhet, så nå skal du ut på en reise du aldri vil glemme!”.

21 dager igjen

Det begynte som en helt vanlig onsdag, eller var det kanskje torsdag? På Nordpolen var alle dager like; kalde, tomme og korte, solen var en sjelden gjest og himmelen minnet mesteparten av tiden om et sprengt blåbær. Men denne dagen skulle vise seg å bli en helt annerledes dag.

Isbjørnen Atle våknet og stakk snuten ut av igloen der han sov, som han gjorde hver morgen. To store snø flak datt ned på hodet hans og fikk han til å løfte blikket. Himmelen var mørkeblå som vanlig, men plutselig så han noe som beveget seg mellom snø fnuggene. Det kom nærmere og nærmere, og snart kunne isbjørnen Atle se at dette noe var rundt, rødt og kunne fly. Hvis han hadde hatt ordforråd til det, ville han nok kalt det uidentifiserte flyvende objektet en ballong. Men isbjørnen Atle hadde aldri sett noe sånt i hele sitt liv, og hele hans oppmerksomhet ble dratt mot flammen som blåste varm luft inn i ballongen og fikk den til å sveve. Under den var det festet en liten kurv med en merkelig skikkelse som begynte å vinke ivrig med en gang den fikk øye på Atle. Ballongen hadde nå begynt å bevege seg mot jorden, og i løpet av et par øyeblikk var flammen slukket, ballongen trygt nede på jorden, og et veldig energisk, sprettende dyr rullet ut og sprang mot isbjørnen Atle.

Frosty Details

LivingEtc

22 dager igjen

Resten av isbjørnbarna drakk iste med ferskensmak til alle måltider, men isbjørnen Atle holdt seg til store kopper med bjørnebærte, som fikk ham til å glemme kulden et øyeblikk og brumme av herlig, dog kortvarig lykke. For så snart koppen var tom, og dette var snakk om virkelig store kopper, så snart den store koppen med te var drukket opp, så begynte de lodne labbene å skjelve, han trakk selskinnslua godt nedover de hvite ørene og drømte om varmere land og bedre tider.

Julen nærmet seg med stormskritt, og Nordpolen var på sitt kaldeste. Alle de andre isbjørnene gledet seg masse til jul, men Atle klarte ikke å tenke på annet enn kulden og mørket, og ønsket om å være et annet sted ble nesten uutholdelig. Dagene ble kortere og kortere, isbjørnen ble tristere og tristere, helt til det en dag skjedde noe som skulle forandre livet hans helt og gjøre ham til en svært lykkelig liten isbjørn.

Isbjørnen Atle

Denne fortellingen er min lille desembergave til alle dere.

Det kommer en episode hver dag, fra 1 - 24 desember.

Ha en nydelig adventstid!

Det var en gang en isbjørn som ikke var sikker på om den virkelig var en isbjørn. Den var hvit, myk og het Atle, og mesteparten av tiden gikk den rundt og lurte på hvorfor det alltid var så kaldt.

”Er du sikker på at jeg er en isbjørn?”, spurte isbjørnen Atle moren sin gang på gang, og hun nikket bekreftende, som mødre ofte gjør i slike situasjoner, og laget enda en kopp med varm melk og honning.