Floo Powder

Fortsatt Astros, denne gangen en dampende het formiddag blant ruiner. Rom som det er helt umulig å ikke posere i, men når fotografen ikke kommer med så altfor mange utbrudd av typen "love the camera", så må modellen selv ta ansvar. Inspirasjonen her er mellomrommene, the in-betweens, girl interrupted og vinduet på lukket avdeling, casual coolness og et hint av Harry Potter-feel når de tar på Floo Powder og transporterer astrallegemene sine gjennom pipa (vent litt, var det sånn det var?) Spiller ingen rolle, så lenge det funker.

Astros

I'm wearing: jeansshorts fra H&M, gladiatorsandaler fra Miss Sixty, skjorte fra Gina Tricot. Accesoirs / kulisser: sommerlig statementsmykke fra en liten butikk i Puerto Mogan, Gran Canaria, opprørt hav, slitte fiskebåter (igjen! Hva er det med denne fascinasjonen med fiskebåtene?!) og sennepsgult garn i havnen på Astros.

Little donkey

Magiske Hydra. Er det bare fordi Cohen har hus her at jeg er så fascinert? På grunn av de fantastiske bildene herfra, med en ung Leonard med gitaren, vakre Marianne som han stjal fra Axel, hun han beskriver på følgende måte: "She gave me many songs, and she has given songs to others too. She is a Muse." Man trenger vel egentlig ikke mer enn det.

Men i tillegg snubler vi over en klassisk konsert. De unge talentfulle, om et år eller to spiller de i Carnegie eller Royal Albert Hall, men i kveld er de her, i det gamle huset med slitte vegger der det lukter mugg, der publikum består av Lisbeth Salander lookalikes, gutter med saltvannshår, menn i hawaiiskjorter og løse hunder. Og de spiller Mozart. Og de spiller Schumann. Kjølig wienerklassisme og heftig romantikk mellom hvite vegger og solbrune kropper.

Og som om ikke det var nok, er gatene fylt med esler. Og som om ikke det var nok, har de et kloster oppe i fjellene. Prophet Elias Monastery på Mount Eros, som vi går opp til før soloppgang. Der bor det en ensom, men vennlig hest. Vi gir han sjokolade før vi klatrer nedover, på trapper som er som tatt rett ut fra Kill Bill (der Beatrix Kiddo lærer alle sine triks fra Pai Mei), ned mot byen som er min absolutte favoritt på denne turen.

Some kind of Gypsy boy

Det finnes tre forskjellige typer seilere. De første er gjerne a-listers, damene upåklagelig antrukket i Chanel, mennene med en elfebenspipe godt plantet i munnviken og en Ralph Lauren-genser i kasjmir knyttet rundt skuldrene. De andre er hippiene: både de som kom på 70-tallet for å feste med Leonard Cohen og Axel Jensen på Hydra, og cityboysa som har revet seg løs fra stresset i Financial District og i stedet loffer rundt på halvslitte seilbåter med langbente blondiner og lekre grekere, sover på dekk under stjernehimmelen, og røyker en halv pakke Marlboro Red's til frokost. Og så er det oss: begynnerne, som ikke helt kjenner kodene, som smiler usikkert over fenderne idet vi smyger oss inn i havn mellom 50-foterne og luksuskatemaranene, og som smiler litt sikrere når vi styrter vår velfortjente Cutty Sark og prøver å lære nederlenderne på nabobåten det klassiske norske uttrykket "ankerdram".

So long, and thanks for all the fish

Og så begynte den, den store seilturen. De første bildene er fra Porós, den hvite byen som lyste opp den tørre,askefargede jorden som et slags gresk Minas Tirith. Den første natten var det fiskelandsbyen Perdika på øya Aigina: litt varmesjokk, en lett tilfelle av båtangst og the incident with the rudder in the nighttime, så jeg glemte å ta bilder. Men neste dag gikk det akk så mye bedre. Vi så til og med de eneste delfinene på turen, men igjen var jeg litt for stresset til å dokumentere. Det er jo tross alt ikke hver dag man ser delfiner, og hvem vet hva de prøver å formidle.

Akropolis

Jeg nærmer meg Hellas gjennom Herbert og essaysamlingen Labyrint nad morzem (Labyrinten ved havet). Den hjelper meg å se alle tingene jeg ellers ikke ville sett. Første kvelden ser jeg Parthenon fra sørsiden, den ruinerte delen av søylene, "steinene som kjemper mot tomheten". Neste morgen har jeg proporsjonene i hodet: lengde 69, bredde 31, høyde 17 meter. 8 søyler på kortstiden, 17 på langsiden. Og det er akkurat som Herbert beskriver: vi går langs en sti oppover, det første vi ser er Propylae, som virkelig er et slags sceneteppe, for vi kan ikke lenger se Parthenon. På venstre siden er ruinene av Pinakoteket, på høyre det lille, skjøre tempelet til Athene Nike, hun som ble vingeklippet for at hun skulle bli her og vokte byen. Solen begynner å steke i det vi går videre innover og ser Parthenon. Og her er det kanskje som med alle de tingene vi har sett så mange ganger før vi ser de i virkeligheten. De blir plutselig litt bleke, som skygger av seg selv, og jeg må kjempe litt for å virkelig la meg overvelde. Så det er med sorg og en følelse av utilstrekkelighet jeg må innrømme at jeg (i motsetning til Herbert og andre kjennere) liker Erechteum bedre, med sine karyatider og sitt kaos. Rundt oss er det hunder som bor her, de smyger seg inntil de kjølige steinene og sover, uten å ta stilling til ruiner.