Akropolis
Jeg nærmer meg Hellas gjennom Herbert og essaysamlingen Labyrint nad morzem (Labyrinten ved havet). Den hjelper meg å se alle tingene jeg ellers ikke ville sett. Første kvelden ser jeg Parthenon fra sørsiden, den ruinerte delen av søylene, "steinene som kjemper mot tomheten". Neste morgen har jeg proporsjonene i hodet: lengde 69, bredde 31, høyde 17 meter. 8 søyler på kortstiden, 17 på langsiden. Og det er akkurat som Herbert beskriver: vi går langs en sti oppover, det første vi ser er Propylae, som virkelig er et slags sceneteppe, for vi kan ikke lenger se Parthenon. På venstre siden er ruinene av Pinakoteket, på høyre det lille, skjøre tempelet til Athene Nike, hun som ble vingeklippet for at hun skulle bli her og vokte byen. Solen begynner å steke i det vi går videre innover og ser Parthenon. Og her er det kanskje som med alle de tingene vi har sett så mange ganger før vi ser de i virkeligheten. De blir plutselig litt bleke, som skygger av seg selv, og jeg må kjempe litt for å virkelig la meg overvelde. Så det er med sorg og en følelse av utilstrekkelighet jeg må innrømme at jeg (i motsetning til Herbert og andre kjennere) liker Erechteum bedre, med sine karyatider og sitt kaos. Rundt oss er det hunder som bor her, de smyger seg inntil de kjølige steinene og sover, uten å ta stilling til ruiner.
Jeg nærmer meg Hellas gjennom Herbert og essaysamlingen Labyrint nad morzem (Labyrinten ved havet). Den hjelper meg å se alle tingene jeg ellers ikke ville sett. Første kvelden ser jeg Parthenon fra sørsiden, den ruinerte delen av søylene, "steinene som kjemper mot tomheten". Neste morgen har jeg proporsjonene i hodet: lengde 69, bredde 31, høyde 17 meter. 8 søyler på kortstiden, 17 på langsiden. Og det er akkurat som Herbert beskriver: vi går langs en sti oppover, det første vi ser er Propylae, som virkelig er et slags sceneteppe, for vi kan ikke lenger se Parthenon. På venstre siden er ruinene av Pinakoteket, på høyre det lille, skjøre tempelet til Athene Nike, hun som ble vingeklippet for at hun skulle bli her og vokte byen. Solen begynner å steke i det vi går videre innover og ser Parthenon. Og her er det kanskje som med alle de tingene vi har sett så mange ganger før vi ser de i virkeligheten. De blir plutselig litt bleke, som skygger av seg selv, og jeg må kjempe litt for å virkelig la meg overvelde. Så det er med sorg og en følelse av utilstrekkelighet jeg må innrømme at jeg (i motsetning til Herbert og andre kjennere) liker Erechteum bedre, med sine karyatider og sitt kaos. Rundt oss er det hunder som bor her, de smyger seg inntil de kjølige steinene og sover, uten å ta stilling til ruiner. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar