Yogi and the ego

Et desperat forsøk på å gjenskape et Briohny Smith-moment 

Location: En skyskraper, Palermo Soho, Buenos Aires 

Ok, jeg vil gjerne begynne med problemene. Men dette (og alle påfølgende mer eller mindre kritiske innlegg) må ikke tolkes dit hen at yoga for meg ikke først og fremst er en stor kilde til glede og som det så fint heter: «bliss». Men jeg kan ikke skyve under en stol at dette er en vei jeg atter begir meg inn på med akk så mange spørsmål og (dessverre) en ganske så stor dose skepsis. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men sånn har det altså blitt. Let's blame it on my education, jeg har jo tross alt brukt fem år på å lære meg å lese og tolke språk på en kritisk og analytisk måte, og selv om jeg på ingen måte mener at jeg er den skarpeste litteraturviteren i skuffen, så vil jeg likevel tro at det er en del språklige og ikke-språklige fenomener jeg biter meg fast i med en yrkesskadet oppmerksomhet.

Jeg vil begynne med å se litt nærmere på en impuls som dukker opp i meg hver gang jeg begynner å gjøre yoga på en mer daglig basis, nemlig denne fascinasjonen med noe jeg vil kalle yogaens estetiske appeal. La oss eksempelvis ta en fantastisk video av Briohny Smith som jeg for ett år siden så på min gode venninne Kristins fine blogg. And it has haunted me since. Jeg vil være Briohny. Jeg vil befinne meg på det rommet hun trener i, i noe som ganske sikkert må være en penthouse-leilighet i en eller annen superhip bydel i en enda hippere storby, med vinduer fra gulv til tak, med en uoppredd seng der det ganske sikkert ligger en hot mann og betrakter meg, mens jeg varmer opp min smidige, sterke, perfekte kropp.

Og ja, kjære lesere, de mer oppmerksomme av dere har nok allerede funnet i alle fall to feil i denne motivasjonen. For er det ikke litt feil å gjøre yoga fordi man ønsker å være en annen, og der dette ønsket i tillegg motiveres av denne andre personens a) utseende, b) antatte vellykkethet og c) materielle eiendeler? Men på den annen side, sånn er jo livet. I alle fall mitt liv. Det er alltid noen i mine omgivelser som er a) penere / hottere / mer velkledd enn meg, b) smartere, mer berømt og / eller i tillegg en perfekt mor, og c) bor i et større hus og har flere par sko, evt. vesker. Så, slik jeg ser det, har man egentlig bare tre valg:

1. Forsone seg med sin egen middelmådighet og fokusere på tingene man tross alt har fått til.
2. Fokusere på de tingene man ikke har fått til, men ved å si at man egentlig aldri ønsket dem i utgangspunktet, altså ikke si «jeg fikk det ikke til», men «jeg ønsket aldri å få det til», det vil si en «det var jeg som valgte det bort, ikke livet som valgte meg bort»-strategi.
3. Don't let the bastards keep you down. Altså ta opp kampen. Up your game. Fake it till you make it.

Og med disse catchy frasene avslutter jeg dagens innlegg. Jeg er ikke kommet det skritt nærmere en løsning, men et sted i mylderet av overfladisk popkulturelt fjas finnes det kanskje et og annet virkelig problem jeg foreløpig ikke har språk til å nærme meg på en annen måte. 

Ballet bitch, welcome back

Treningsblogg skal bli, kjære lesere! Men dette skal ikke bare handle om morgenutskeielser som involverer vekter, tredemøller og en smule anspent stemning mellom undertegnede og the hubby, men om min vei tilbake, forhåpentligvis to my senses, men også til yoga, både som treningsform og livsvalg.

Jeg har jo vært en on and off yogini i godt over ti år nå. Det begynte med timer hos rødhårede Greg i Richmond, en praksis som var ment som en slags motsats til balletthelvetet. Det både funket og not so much. Det var en fin avveksling til timene ved barren og foran speilet, men godeste Greg ga meg masse oppmerksomhet ettersom jeg var en av de mykeste i klassen, og så var kjøret i gang igjen.

Her må jeg komme med en liten digresjon. Det er forbausende mange av mine dansekollegaer fra ballettskolen som har valgt yoga som sin levevei etter endt / mislykket ballettkarriere, og det er en del ting ved dette som er litt underlig / problematisk. For det første: Grunnen til at jeg vet at de er blitt supermyke, supersterke og superskinny yogis og yoginis er at de legger ut en god del bilder og videoer av seg selv i halsbrekkende stunts og posisjoner på Facebook. Det kan godt være at de har et ekstremt bevisst og reflektert forhold til dette, men her er noen tanker jeg gjør meg (og dette egentlig ikke så mye i sammenheng med misunnelsen jeg føler når jeg ser deres tonede kropper med minusprosent av fett i håndstående spagat på diverse thailandske strender, men med at jeg selv har bestemt meg for å supplere Training Day Skinny Psycho Bitch-prosjektet med noen yogatimer).

Jeg har altså vært på to meget forskjellige yogatimer den siste uken. Mer om dette litt senere, nå skal det aller først handle om meg. Jeg føler nemlig at jeg er på en slippery slope rett tilbake til ballettverdens velsignede og forbannede rutiner, regime og struktur. Det er utrolig vanskelig å ikke falle i akkurat de samme fellene som hele min balletterfaring var preget av, der hovedproblemene må sies være 1) å være mer opptatt av hvordan ting ser ut enn hvordan de føles, og  2) denne enorme trangen til å prestere, til å løfte høyere, holde lenger, strekke mer. Og det er med en skrekkblandet fryd jeg kaster meg rett tilbake på the hot but crazy ballerina train (ref. Black Swan samt diverse syreinnholdende skandaler på Bolshoi i nyere tid), nysgjerrig på hvor denne reisen vil føre meg og ikke minst ende.     

I'll kill that cat

Jeg føler at jeg skylder dere en unnskyldning. En stor en. Ikke av typen «the cat ate my keyboard» som ofte brukes av Shini på Park & Cube, eller en enda bedre som en gang ble brukt av en mine forelesere på LIT 2000, også den kattedyrrelatert, nemlig at katten hadde sprunget over tastasturet og slettet hele manuset til forelesningen (noe som vel måtte innebære ikke så mye springing fra kattepusens side, men det at den med sin myke pote trykket delete, om og om og om igjen). But I digress.

Jo, nå skal dere høre. Mars har vært crazy: Jeg har vært på Trollfjellet, sett min mann slå Pippa Middleton (dog ikke May Northug ...) i det kjendisspekkede Engadin-skirennet, stått ti dager på ski (ja, overraskende nok bor det faktisk en liten alpinist i meg, min teknikk er noe uelegant, men jeg er rask som et lyn), vunnet kritikerpris, vært på påskeferie og for første gang i mitt liv hatt omgangssyke (i alle fall siden salmonella-forgiftningene i barndommen, og de teller ikke). Så det er ikke bare denne bloggen som har fått lide, men også 30-dagers planen, som dessverre har gått rett i d.... Og som om ikke dette var nok, så har the hubby innført et treningsregime (uvisst om dette har noen sammenheng med det å bli slått av mammaen til Petter i et [barne]skirenn ...)

Anyway, nå står det i alle fall Training Day i kalenderen min klokken 07:25 alle mandager, onsdager og fredager i all overskuelig fremtid, og jeg kan stolt melde om at the hubby (aka Denzel aka detective Alonzo Harris) og undertegnede (altså Ethan aka Jake Hoyt ) faktisk har klart å trene på dette ugudelige tidspunkt i alle fall en uke. Dialogene mellom oss går omtrent slik:

Jake Hoyt: Oh, shit. Shit!
Alonzo Harris: Boom!
Jake Hoyt: Why did you do this to me?

Så det er i gang igjen, det evinnelige vårprosjektet «From skinny fat to skinny fit», men i år legger vi lista høyere, og målet vil være: «From skinny fit to psycho fit». Så ha meg unnskyldt kjære lesere, og ikke forlat denne bloggen riktig ennå, for hvem vet: kanskje blir dette i april måned noe så spennende som en treningsblogg! Og hvem vet: kanskje treningen gir meg overskudd til å skrive litt mer enn to innlegg i måneden (men jeg tviler litt ...) 

Blue china

«I find it harder and harder every day to live up to my blue china.»

Oscar Wilde

Snowflakes

«No snowflake ever falls in the wrong place»

Pretty intellectual things

«In a sense, all the rest of my life I've been trying to do intellectual things that would attract beautiful boys.»

Michel Foucault

Saints, sinners & intellectual superstars

Tenk at det har gått en hel måned siden sist! Men sånn er det, moteukene og pavevalget har krevd sitt, jeg har dessuten vært en aldri så liten tur på Trollfjellet (og som vi alle vet er det ikke sjeldent det på slike Trollfjell sniker seg inn en slags, hva skal jeg si, sløvhet i tilværelsen, og det er lettere sagt enn gjort å komme seg ut og ikke minst ned). Men noe jeg i alle fall har hatt rikelig med tid til er å sette meg inn i visningene for høsten 2013, og har plukket ut tre favoritter jeg anbefaler dere alle å sjekke ut så snart dere har anledning.

Oscar de la Renta
Dette var først og fremst en stor overraskelse, i og med at jeg ikke kan huske å bli spesielt begeistret for denne designeren de siste årene. I fjor likte jeg forsåvidt de grandiose «a new Cinderella is born»-kjolene helt mot slutten av visningen, men ellers vekket disse klærne ingen store følelser. Men i år var det kjærlighet fra første blikk, noe som nok delvis skyldes at årets kolleksjon var et samarbeid mellom herr de la Renta og Galliano. Hvis jeg skulle beskrevet den med et ord, ville jeg sagt «mellomkrigstid»: uroen som ulmer mellom linjene, men som dempes ned av en ekstravagant eleganse og noe jeg vil kalle «silkedesperasjon».

Prada
Miuccia har klart det igjen (og nei, jeg snakker ikke om det faktum at den forrige paven la sin elsk på de røde skoene fra nettopp dette motehuset)! Flere enn meg har beskrevet denne kolleksjonen som «done-undone». Det litt tilfeldige, skjødesløse, som samtidig understreker en stilsikkerhet som er få forunt. Fantastiske snitt som brytes opp på en dristig måte, en voksen, men likevel uforutsigbar eleganse som får meg til å tenke «intellectual superstars».

Dolce & Gabbana
Som alltid en strålende kolleksjon som strømmer rett ut av hjertet på den italienske baRocke sjelen, og som denne gangen skriver seg rett inn i både den politiske og kirkelige debatten ved å rett og slett være noe Suzy Menkes i New York Times kalte «a metaphor for church and state». Og for å å sitere Suzys dom: «The mix was already mindblowing. With a sound track from Federico Fellini's films and a finale of lace dresses glowing fire red, the effect was surreal.» Dette var ikke engler og demoner, men gypsy royalty meets saints & sinners, og i år som i fjor bøyer jeg meg i støvet. Bedre kan det ikke gjøres!