Arriving at your own door

I går var jeg med på et arrangement om Wisława Szymborska på Litteraturhuset. Szymborska er jo en av mine ubestridelige favorittdiktere, og de siste dagene har jeg prøvd å finne ut hvorfor. Jeg har med vilje prøvd å holde meg unna de litteraturvitenskapelige inngangene til forfatterskapet, i og med at dette selvfølgelig var min «flink pike»-strategi da jeg var med på et lignende arrangement for ett år siden. Men ett år er tross alt gått, og jeg tenkte at det var på tide å teste en annen innfallsvinkel, litt mindre streber, litt mer rockstar. Nei, dette betyr ikke at jeg inntok noen ulovlige substanser før jeg gikk på scenen, men at jeg a) hadde på meg skinny jeans, en litt mer grunge / boho-inspirert topp og converse (tenk Kurt Cobain på en god dag meets Kate Moss på vei fra nachspiel) og b) leste alt mulig annet, i håp om at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å få en åpenbaring av et eller annet slag.

And I've had my vision. Det var søndagskveld, jeg hadde vært på en rolig yogatime der jeg kom nærmere det å stå på hodet enn jeg noen gang har vært tidligere (noe som absolutt ikke betyr at jeg var i nærheten, men jeg fikk i alle fall en følelse av å ha hjertet høyere enn hjernen), og jeg satt og bladde litt i del 6 i Jon Kabat-Zinns Coming to our senses, delen som de skarpe leserne allerede har skjønt nettopp heter «Arriving at your own door». Og plutselig var det som om alt jeg leste på en eller annen måte handlet om Szymborska.

For eksempel dette T.S. Eliot sitatet fra Four Quartets:

We shall not cease from exploration
And the end of all our exploring
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time.

Her var den, følelsen jeg har når jeg leser et Szymborska dikt: Hun begynner med å skissere opp en hverdagslig hendelse eller situasjon, på en presis og nokså nøktern måte, hun forankrer diktet i virkeligheten. Men: hun har en «beginners mind», så hun utvider virkeligheten, snur og vender på den, nærmest vrenger den for å vise alle gråsoner og nyanser, får verden til å funkle som en svarovski-krystall holdt opp mot lyset. Og med ett står vi der med noe jeg vil kalle en «vippende verden», som er et uttrykk fra «Akrobaten»: et av mine favoritt Szymborska-dikt, som, hvis jeg husker riktig, var det aller aller første innlegget på denne bloggen, en slags programerklæring. Det går som følger:

Fra én trapes til
til en annen, i stillheten etter
etter en plutselig forstummet hvirvel, gjennom
gjennom den overrumplede luften, hurtigere enn
enn vekten av kroppen, som igjen
igjen ikke rakk å falle.

Alene. Eller enda mindre enn alene,
mindre fordi han har et lyte, fordi han savner 
savner vinger, savner dem sårt,
savner dem så han tvinges
til beskjemmede svev på fjærløs,
naken oppmerksomhet.

Møysommelig lett,
med dvelende kjapphet,
i velberegnet inspirasjon. Ser du
ham krøke seg til spranget, aner du
hans opprør fra topp til tå
mot den han er, aner du, ser du
hvor listig han smetter ut av sin gamle ham og
for å fange den vippende verden
strekker de nyfødte armene frem for seg - 

vakrere enn alt annet i dette ene
i dette ene, forøvrig alt tilbakelagte, øyeblikk.


Og her var det: det språklige uttrykk for alt jeg føler, fornemmer og tenker om min yogapraksis, men ikke har språk til å uttrykke. Og i yogaen fant jeg nøkkelen til Szymborska. I alle fall en av nøklene. Og der stod jeg, knocking on my own door. (Ok, den siste var kanskje litt på kanten, but that's rock'n roll.)    

Wherever you go, there you are. Your luggage is another story.