Jeg blir aldri lei av disse fargene. Oker, sinober, sienna (jeg vet, jeg gjentar meg til det kjedsommelige, noe som dessverre også kan sies om disse bildene, men jeg prøver og prøver og slutter aldri å håpe på det perfekte bildet). De varmer kreativitetens chakra (slutt å himle med øynene, kjære lesere), blander seg med hverandre eller med det kjølige blå på Piazza Rotunda. Og så er det velur. Dette herlig dekadente stoffet, et slags fløyel for sofaer og lenestoler, som dekker alt fra stolene på legendariske Caffé Greco (Byron og Casanova må ha elsket det!), til sengegavlen på hotellrommet.
Romerne altså. Her er det 'more is more' som gjelder. The word baroque doesn't even cover it. De overdådige kirkerommene, fra Minervas gotiske stjernehimmel, kjetternes fordømmelse og de utflytende (bokstavelig talt) takmaleriene hos de strenge jesuittene i Gésu, til den kjølige, hedenske storheten i Pantheon. Men du trenger ikke å gå inn i en kirke for å føle ærefrykt. Her kaster fasadene seg mot deg fra alle kanter, presser seg på, formørker perspektivet med sitt overflod. Hvem andre enn romerne finner på å hogge ut et løveskinn (!) over døren som nå huser senatet? Hvis ikke dette gir en helt ny mening til udødelige 'opp som en løve, ned som en skinnfell', så vet ikke jeg.
