A kiss could've killed me

Carte Blanche Nynorsk på Dansens Hus. Jeg strever med denne forestillingen. Koreografiene motarbeider meg, de lar seg vanskelig gjøre om til noe meningsgivende, og til slutt må jeg bare lene meg tilbake og la de ta meg inn i det ordløse. 

Borboleta er vakker, jeg liker blandingen av det lette, feminine, gjennomsiktige med noe svært sterkt og fysisk som alltid slår meg når jeg ser danserne fra Carte Blanche. Det er noe irregulært, assymetrisk, menneskelig med disse kroppene, og på et vis forstyrrer det meg litt: jeg ender opp med å være mer interessert i deres personligheter enn i koreografien. 

Fallen behind me for tre kvinnelige dansere gir et inntrykk av noe ufullført. Det er en fantastisk trio i midten av denne koreografien, men gjennom resten lar jeg meg igjen prege av min personlige situasjon denne kvelden, mye mer enn av det kunstneriske inntrykket. Jeg ser denne forestillingen med tre kvinner som på forskjellige vis spiller og har spilt viktige roller i mitt liv, og jeg ser koreografien som en bevegelse hjemover, til det tapte, som det bare kan gjenfinnes smuler av i møter med mennesker som er uløselig forbundet med vår fortid.  

Horisontale plan begynner med det tilfeldige, med en scene som fortsatt ikke er klar, med dansere som er i interaksjon med publikum, som er hverdagslige i både klær og mimikk. Scout Nibletts Nevada er vellykket bakgrunn: "Put on that suit and lend me that costume. Put on that suit, get in my car". Bevegelsene er interessante og overraskende, symmetrien og bruddene er kraftfulle. Og så kommer den siste sangen, Kiss med Scout Niblett igjen. Og nå er jeg med. Jeg er dratt inn i illusjonen, kanskje nettopp fordi det er nå dansen som form blir til 'virkelig' dans, og det er denne virkeligheten på scenen som slår meg som noe sant. 

Dette er som med bekjentskapen som ikke kommer til sin rett ved første inntrykk, som med mennesket man ikke fester seg ved, men som sakte glir nærmere og nærmere. Og plutselig er jeg der, i det slitne lokalet, når siste sang toner ut og parene klamrer seg til hverandre, som om dette var det eneste som kunne gi en slags tilfredstillelse og mening. Jeg forstår, jeg fascineres, jeg er nærmest litt forelsket. Det er kanskje bare sangen, men det er en annen historie.  

"A kiss could've killed me,

If it were not for the rain."

Venezia, sett av min mor

Her er den mystiske, fortryllende, magiske byen igjen, denne gangen sett gjennom min mammas øyne.

Jeg er fylt av beundring for hennes blikk, og evig takknemlig for at hun alltid har sett meg.

Sannhetens voktere

"Tungt lastet, med vann opp til ripen, gled båtene forbi. Med en surklende lyd dukket de opp av tåken, pløyde gjennom bølgene og forsvant igjen i den hvite disen. Rake og urørlige stod rormennene i hekken. Med hånden på rorpinnen skuet de uavbrutt fremover, hver og en et symbol på sannhetens voktere (...)"

Sebald, Vertigo

Noe direkte teatralsk obskønt

"Går du inn i det indre av denne byen, vet du aldri hva det neste som møter deg blir, eller hvem du blir sett av i neste øyeblikk. Ikke før dukker noen opp, før han forlater scenen igjen gjennom en annen utgang. Disse korte eksposisjonene har noe direkte teatralsk obskønt over seg, og minner samtidig litt om en sammensvergelse som man blir trukket inn i, uspurt, og uten å ville det."

Sebald, Vertigo

Venezia

Central Park

Jeg leser andres beretninger om denne byen, men sikkerheten av å ha forstått uteblir. Ånden av byen lusker i bakgatene av min underbevissthet, men den klarer ikke helt å treffe døren til bevisstheten. Den er likevel vakker, kanskje nettopp på grunn av sin flyktighet.

"Truet av sin ikkeværen"

Hans sanser var store som båter, lasteskip som fløt rundt på jakt etter inntrykk, umettelige, utemmelige, hensynsløse når de fant et objekt. Lenge hadde han vært en parasitt som fråtset i andres livshistorier. Han lot disse bli vevd inn i hans eget liv med en virkelighetsgrad som oversteg alt han selv hadde opplevd.

Det å være blottet for forestillingsevne er langt fra en ulempe. Det synes snarere en stor fordel å kun ha øye for det nødvendige, essensielle, det som er fargelagt med markørpenn i hver menneskeskjebne. Han hadde styrken av et fantasiløst virke og dro inn sine frukter av tålmodig observasjon av øyeblikk, uten tanke for hva som eventuelt kunne forårsaket de eller kunne komme til å følge i kjølvannet.

Der han egentlig kom fra var konturene for ujevne, fargene for skarpe og lyset for sjeldent. Somrenes himler var skittenhvite, bladene danset altfor fort til rytmer han ikke kunne høre, fjorden avslørte en gråhet i mellom det krystallklare. Han savnet et lys å forsvinne inn i.