In the park

Seen from above

Om høstutstillingen 2009, med fokus på tre verk

“The More Time Passes the More I’m Sorry About it”. Hovedinntrykket er ettertanke som fører til anger. Så følger "Mekanisk <-> Organisk". Mekanikkens overgang til det organiske, men kanskje heller omvendt. Det utopiske og det apokalyptiske: det apokalyptiske som for meg ble det mekaniske tatt til et høyere nivå, men på den andre siden trær, hager, ”Creaking Trees / Groaning”. Før og etter på samme tid, disseksjon som kan være skapelse. Og dyr. Opphøyde dyr, dyr det lages byster av. Dyr som fortjener å bli sett.

”(…) To preserve our peace of mind, animals die

more shallowly: they aren’t deceased, they’re dead.

They leave behind, we’d like to think, less feeling and less world,

departing, we suppose, from a stage less tragic. (…)”

W. Szymborska

Transfer, Øystein Dahlstrøm

Noe i dette fotografiet minner meg om Edward Hoppers malerier. Dette er i så fall Hopper i sin ytterste konsekvens, helt fratatt spor av det menneskelige. Symmetrien og den metalliske orden er vakker, men det er en kald, mekanisk skjønnhet.

Roma, Crispin Gurholt

Dette er også et fotografi, men her er det menneskelige aspektet sterkt til stede. Tre mennesker i et galleri, rundt dem malerier, skulpturer, bøker og speil, ansamling av rekvisitter som utallige generasjoners virke har skylt på land. Menneskene er også stiliserte, kledd i kostymer mer enn klær. I midten av bildet er det et tungt trebord som deler rommet i to. På den ene siden sitter en eldre elegant kvinne med forakt i blikket, og en mann, oppslukt av en avis, med en rosenkrans i hånden. På den andre siden av bordet er det en ung kvinne. Klærne hennes er glorete, ved siden av seg har hun en reiseveske, ansiktet er vansiret. For meg er de et bilde på det nye og det gamle Europa: adskilt av en grense som aldri kan overskrides, uansett hvor mye den unge kvinnen forsøker. Hun er for såret, for svak. Hun kan aldri bli noe annet enn en reisende.

Night, Farhad Kalantary

Ubehaget senker seg med en gang jeg går inn på det bekmørke rommet, og det tar lang tid før øynene venner seg til mørket. Det er slitsomt å se på lerrettet, jeg veksler mellom anstrengende stirring og ufokusert flakking, og opplever begge deler som like ubehagelige. Så skjer det noe. Bildene som glir forbi noe jeg har forstått er et togvindu begynner å bevege seg litt saktere. Jeg ser hus, lys, snø, veier, trær. All min oppmerksomhet er festet på det som glir forbi, jeg ser fortsatt ingenting i rommet rundt meg. Hendene mine, hele kroppen min er borte. Plutselig er jeg bare der, på det toget, den natten. I noen minutter gir mitt perspektiv opp sin insisterende individualitet og blir den andres blikk.

Salwator

"Men de gunstigste øyeblikkene lar vi alltid gå fra oss"

Sebald, Vertigo

We're All Prophets Now

FlashForward

En anbefaling basert på de to første episodene

Hva skjer med oss når vi kjenner vår fremtid? Hva skjer med verden når alle mennesker kjenner sin fremtid? Spørsmålene har nok vært stilt før, og besvart på en kanskje mer elegant måte. Likevel er det noe som fenger meg ved denne serien, på tross av noen litt platte skuespillerprestasjoner, enkle replikker og antydning til lettvinte løsninger. For tanken er fascinerende: i løpet av en blackout som varer i to minutter og 17 sekunder ser alle mennesker seks måneder frem i tid. Noen ser ting de ønsker, andre ting de frykter, enkelte ser ingenting. Det interessante er hvordan de reagerer på det de ser. For kan fremtiden forandres? Finnes det en fremtid, eller er den alltid et resultat av våre handlinger akkurat nå, og dermed noe som, i alle fall til en viss grad, er avhengig av oss selv? Jeg liker at serien får meg til å tenke på dette, litt uanstrengende, litt lett, men likevel med en viss uro. For tenk om kortene allerede er lagt. Tenk om du ble tvunget til å se frem i tid, tvunget til å leve med sikkerheten om livets uforanderlighet, om din uforanderlighet. Tenk om vi alle var profeter.

Blue light

Autumn in Krakow

Krakow