onsdag 17. april 2013

Yogi and the ego

Et desperat forsøk på å gjenskape et Briohny Smith-moment 
Location: En skyskraper, Palermo Soho, Buenos Aires 


Ok, jeg vil gjerne begynne med problemene. Men dette (og alle påfølgende mer eller mindre kritiske innlegg) må ikke tolkes dit hen at yoga for meg ikke først og fremst er en stor kilde til glede og som det så fint heter: «bliss». Men jeg kan ikke skyve under en stol at dette er en vei jeg atter begir meg inn på med akk så mange spørsmål og (dessverre) en ganske så stor dose skepsis. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men sånn har det altså blitt. Let's blame it on my education, jeg har jo tross alt brukt fem år på å lære meg å lese og tolke språk på en kritisk og analytisk måte, og selv om jeg på ingen måte mener at jeg er den skarpeste litteraturviteren i skuffen, så vil jeg likevel tro at det er en del språklige og ikke-språklige fenomener jeg biter meg fast i med en yrkesskadet oppmerksomhet.

Jeg vil begynne med å se litt nærmere på en impuls som dukker opp i meg hver gang jeg begynner å gjøre yoga på en mer daglig basis, nemlig denne fascinasjonen med noe jeg vil kalle yogaens estetiske appeal. La oss eksempelvis ta en fantastisk video av Briohny Smith som jeg for ett år siden så på min gode venninne Kristins fine blogg. And it has haunted me since. Jeg vil være Briohny. Jeg vil befinne meg på det rommet hun trener i, i noe som ganske sikkert må være en penthouse-leilighet i en eller annen superhip bydel i en enda hippere storby, med vinduer fra gulv til tak, med en uoppredd seng der det ganske sikkert ligger en hot mann og betrakter meg, mens jeg varmer opp min smidige, sterke, perfekte kropp.

Og ja, kjære lesere, de mer oppmerksomme av dere har nok allerede funnet i alle fall to feil i denne motivasjonen. For er det ikke litt feil å gjøre yoga fordi man ønsker å være en annen, og der dette ønsket i tillegg motiveres av denne andre personens a) utseende, b) antatte vellykkethet og c) materielle eiendeler? Men på den annen side, sånn er jo livet. I alle fall mitt liv. Det er alltid noen i mine omgivelser som er a) penere / hottere / mer velkledd enn meg, b) smartere, mer berømt og / eller i tillegg en perfekt mor, og c) bor i et større hus og har flere par sko, evt. vesker. Så, slik jeg ser det, har man egentlig bare tre valg:

1. Forsone seg med sin egen middelmådighet og fokusere på tingene man tross alt har fått til.
2. Fokusere på de tingene man ikke har fått til, men ved å si at man egentlig aldri ønsket dem i utgangspunktet, altså ikke si «jeg fikk det ikke til», men «jeg ønsket aldri å få det til», det vil si en «det var jeg som valgte det bort, ikke livet som valgte meg bort»-strategi.
3. Don't let the bastards keep you down. Altså ta opp kampen. Up your game. Fake it till you make it.

Og med disse catchy frasene avslutter jeg dagens innlegg. Jeg er ikke kommet det skritt nærmere en løsning, men et sted i mylderet av overfladisk popkulturelt fjas finnes det kanskje et og annet virkelig problem jeg foreløpig ikke har språk til å nærme meg på en annen måte. 

3 kommentarer:

  1. Du er alt annet enn middelmådig! Ellers liker jeg veldig godt valg nr 2. Very delusional.

    SvarSlett
  2. M-hm, I like your approach. det siste alternativet, practice, practice, practice. Og hva med 'ingenting er som det ser ut som' dvs. alt er en illusjon, konstruert av din betingede læring av virkeligheta, gjennom ...språket...., og the practice of yoga is about transcending the illusions of the mind. Hva tenker du om dette?

    SvarSlett
  3. Takk søte Janicke! Og kjære Kristin, det liker jeg! Da setter vi «there is no spoon»-approachen som en god nummer 4. Thanks for expanding my understanding, now and always.

    SvarSlett