Nei, kjære lesere, jeg refererer ikke til keiser Wilhelms maksime «kinder, küche, kirche», selv om dere ikke skal se bort i fra at jeg kommer nærmere inn på denne parolen i min senere drøfting av den moderne kvinnens særegne problematikk. Jeg snakker om tre andre K'er i mitt liv, nemlig tre venninner, som på mange forskjellige måter var, er og vil fortsette å være uuttømmelige kilder til glede og inspirasjon. Disse tre tilhører den gruppen personer (og jeg er så heldig at jeg faktisk har ti-tolv mennesker i livet mitt jeg kan si dette om, tilgi meg at alle dere ikke blir nevnt her) «who seems not a separate person, but an expansion, an interpretation of one's self, the very meaning of one's soul».
Og nå er det altså slik at disse tre vakre kvinnene har vært og er en del av min yoga-reise. Og selv om jeg fremfor alt er utrolig glad og takknemlig for disse Beatricer som leder meg gjennom praksisens Purgatorio, så finnes det også her noen små problemer jeg ikke kan skyve under teppet. Det er litt som når man kjøper en genser eller et par sko man har sett en venninne ha på seg, og deretter later som om man har hatt dem hele tiden. Jeg føler at yogaen ikke er helt min, at jeg er en slags hermegås, at min yogaidentitet på en eller annen måte blir utvannet ved at den er viktig for noen andre også. Dessuten er det er unektelig noe underlig som skjer med meg idet jeg deler noe av viktighet med mennesker som betyr mye for meg. Og uansett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var slik, så er det en slags sperre (dette har jeg jo skrevet litt om før) som våkner i meg idet jeg deler noe jeg ikke er fullstendig trygg på med noen jeg for så vidt er trygg på, men som jeg like fullt inderlig ønsker at alltid oppfatter meg på aller beste måte.
And I could't help but wonder (ok, jeg lover det er siste gang jeg bruker den frasen, men på den annen side: Hvem kan vel klandre meg for å prøve å være en slags yogaens Carrie Bradshaw every once in a while?) Uansett, her er dagens gåte: Er det er noe litt forstyrrende ved å dele og snakke om sin yoga-praksis med noen som betyr mye for en?
Det mest pinlige problemet er kanskje det det uunngåelige konkurranse-elementet, som det vel finnes et snev av i alle relasjoner, men som spesielt vennskap mellom jenter har et sterkere eller svakere preg av. Det føles teit å si det, men jeg merker at dette iblant blir et slags kappløp, som ikke nødvendigvis handler så mye om hvem som er mykest eller flinkest til å stå på hodet, men hvem av oss som er mest harmonisk. Reflektert. Zen. Som har skjønt greia. Og idet jeg med dette innlegget på mange måter skyter meg selv i foten og muligens melder meg ut av konkurransen, har jeg et stille håp om at jeg i stedet åpner døren til et mer skamløst rom, der vi alle kan åpenbare våre svake og usympatiske sider, og deretter just sit with that for a while.
(Jeg dedikerer dette innlegget til Kristin, Kari og Kesia. You are the hearts of my heart!)
Og nå er det altså slik at disse tre vakre kvinnene har vært og er en del av min yoga-reise. Og selv om jeg fremfor alt er utrolig glad og takknemlig for disse Beatricer som leder meg gjennom praksisens Purgatorio, så finnes det også her noen små problemer jeg ikke kan skyve under teppet. Det er litt som når man kjøper en genser eller et par sko man har sett en venninne ha på seg, og deretter later som om man har hatt dem hele tiden. Jeg føler at yogaen ikke er helt min, at jeg er en slags hermegås, at min yogaidentitet på en eller annen måte blir utvannet ved at den er viktig for noen andre også. Dessuten er det er unektelig noe underlig som skjer med meg idet jeg deler noe av viktighet med mennesker som betyr mye for meg. Og uansett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var slik, så er det en slags sperre (dette har jeg jo skrevet litt om før) som våkner i meg idet jeg deler noe jeg ikke er fullstendig trygg på med noen jeg for så vidt er trygg på, men som jeg like fullt inderlig ønsker at alltid oppfatter meg på aller beste måte.
And I could't help but wonder (ok, jeg lover det er siste gang jeg bruker den frasen, men på den annen side: Hvem kan vel klandre meg for å prøve å være en slags yogaens Carrie Bradshaw every once in a while?) Uansett, her er dagens gåte: Er det er noe litt forstyrrende ved å dele og snakke om sin yoga-praksis med noen som betyr mye for en?
Det mest pinlige problemet er kanskje det det uunngåelige konkurranse-elementet, som det vel finnes et snev av i alle relasjoner, men som spesielt vennskap mellom jenter har et sterkere eller svakere preg av. Det føles teit å si det, men jeg merker at dette iblant blir et slags kappløp, som ikke nødvendigvis handler så mye om hvem som er mykest eller flinkest til å stå på hodet, men hvem av oss som er mest harmonisk. Reflektert. Zen. Som har skjønt greia. Og idet jeg med dette innlegget på mange måter skyter meg selv i foten og muligens melder meg ut av konkurransen, har jeg et stille håp om at jeg i stedet åpner døren til et mer skamløst rom, der vi alle kan åpenbare våre svake og usympatiske sider, og deretter just sit with that for a while.
(Jeg dedikerer dette innlegget til Kristin, Kari og Kesia. You are the hearts of my heart!)
En sann fryd er det å lese seg inn i din œrlighet. Og takk for innlegget, jeg føler meg beœret, ydmyk, og truffet;) Det skamløse rommet har pt åpnet seg på gløtt for meg, gjennom blant annet yoga, og sikkert og bare helt normal og menneskelig modning, og jeg jobber daglig med å åpne den mer og mer. For min egen del. Vanskelig er det. Jeg, som for mange, deles mellom å bli dratt i ulike retninger som preges av egne usikkerheter mht hva jeg bør gjøre eller ikke, for i størst grad å lykkes. Harmonisk, tja - hvis det er å tillate egen utilstrekkeligheter og vœre så œrlig som mulig ovenfor seg selv... Hm. Ble dette paradoxalt? Kan du pliiis utdype gåten: Er det er noe litt forstyrrende ved å dele og snakke om sin yoga-praksis med noen som betyr mye for en? Blir ikke det litt som at det er forstyrrende å dele sitt eget liv, tanker og følelser med noen som betyr mye for en? Eller å ikke skulle kunne dele hva man drømmer om, eller ber til Gud om? Er det forstyrrende? Og hvorfor er det det? Hilsen din evig-nysgjerrige;)
SvarSlettAgnes.
SvarSlettSeriøst.
Du er perfekt.
Vant jeg noe nå? Hehe!
Little K