Bikram (Undertittel: Alt flyter)

Ja, som de skarpeste leserne allerede har gjettet, skal dette innlegget handle om mitt første møte med Bikram Yoga: denne underlige, på akk så mange måter «heite» praksisen. Og her vil jeg ta opp tråden i forrige innlegg. På dette studioets hjemmesider synes det nemlig å være en aldri så liten fokus på hvor «heit» man blir av å drive med dette. Jeg har bare vært på én klasse, og skal selvfølgelig ikke trekke noen konklusjoner på bakgrunn av denne, men jeg tenker at det kan være fint å skrive ned sine inntrykk etter den første timen, selv om jeg er smertelig klar over at alt er i endring, og min opplevelse av Bikram-yoga er nok intet unntak.

Men her er altså mine superamatørmessige observasjoner: (men jeg kan ikke riktig begynne før jeg kommer med enda en digresjon: Saken er nemlig den at selv om jeg som sagt har drevet en stund med yoga, så føler jeg meg stadig som en håpløs amatør. Det er alltid noen i mine omgivelser som synes å ha så utrolig mye mer peiling på dette enn meg, og det er akkurat som om jeg har en slags sperre for å snakke om mitt forhold til yoga i sosiale sammenhenger. Denne forsøker jeg jo nå å bryte ved å skrive om den, men jeg kan ikke unngå å tenke på at denne såkalte sperren også er noe virkelig interessant å undersøke videre. For når blir man egentlig en yogi eller en yogini? Handler det om å ha trent nok, lest nok, meditert nok? Er det noen som er virkelige autoriteter på feltet, og viktigere, kan du stole på dem, eller skal du komme frem til ting på egen hånd? Spørsmål som du, Bikram Yoga, drukner i svette.)

For tilbake til bikramen (er det for eksempel lov å bare kalle den det?), så må altså mitt første og største inntrykk her være all denne svetten. Litt ekkelt, og litt digg. Som min venninne Kesia - som de siste ukene har vært mitt trofaste reisefølge på denne yogareisen - leste et sted, kan man tenke på svetten som «fettet som gråter». Og det er jo vel og bra, eller? Her må jeg først som sist forholde meg til den store elefanten i rommet, nemlig det at jeg allerede er veldig tynn. Som the hubby pleier å si: «du er jo bare skinn og brain». What, tenker dere, hva i alle dager har dette med saken å gjøre. Kanskje ikke så mye, men etter alt dette snakket om «skinny fit» og «psycho skinny» føler jeg at jeg en gang for alle må forsikre dere om at jeg ikke lider av en spiseforstyrrelse. Men, som gammel ballettdanser og dessuten fashionista, har jeg et noe underlig forhold til min egen kropp, og dessuten estetiske preferanser som mange nok ville betraktet som syke. Jeg velger likevel å være åpen om disse, satser på at denne bloggen ikke leses av unge jenter og gutter i sårbar alder, og vil heretter prøve å skrive så rett frem som mulig om den store elefanten som egentlig bare vil være liten, skjør og tynn.

Ok, en litt uklar metafor der på slutten, og det var dessverre alt jeg hadde tid til i dag, ettersom jeg må springe til min neste bikram-time. Men jeg kommer tilbake til «har den som er tynn lov til å snakke om sin estetiske preferanse for det tynne»-paradokset om ikke så lenge. I mellomtiden, mine første inntrykk av Bikram Yoga er som følger:

1) Her handler det om å prestere
2) Man kan ikke lure seg unna
3) Det er mulig at problemene renner av (pun intended)

But I couldn't help but wonder: Er det slik at vi bare er ekstra myke (på fysisk, psysisk og alle slags andre plan) i det kraftig oppvarmede bikram-rommet, eller er det mulig å ta denne mykheten med seg ut i den virkelige verden?