Den lille tronen

Her er et lite utdrag fra Den lille tronen; en polsk barnebok jeg har oversatt, og som nå er kommet ut på Gyldendal Forlag i serien Verdens Beste Bildebøker:

"Gucia bodde i et kongerike langt, langt borte. Det var egentlig ganske fint å være prinsesse, og Gucia likte det godt. Det var bare én ting Gucia ikke likte: Å sitte på tronen."

Perlen (6)

Jeg gjør ingenting. Våkner, ligger urørlig i time etter time, stirrer på taket med vidåpne øyne. Digitalklokken går sakte, den har røde tall som ikke blinker. Den står helt i ro. På noen klokker blinker de to prikkene mellom timene og minuttene, men ikke her. Her er det helt stille.

Noe stopper meg likevel fra å være ulykkelig, drar mine tanker vekk fra sammenhengene den har så lett for å vikle seg inn i, etterlater en sylskarp klarhet der noen få ting står ut som betydningsfulle. Er det ikke nettopp det som er meningen med å flykte, hit kommer de vel alle for å kvitte seg med noen demoner, for å la solen suge de ut, la saltvannet etse de bort. Huden på armene mine er allerede full av utslett og blemmer, en advarsel om at ting ikke kan forsvinne så lett, at sporene kommer til å synes. Like fullt er det mest teracotta og palmesus, mangofargede vegger og grasiøse flamingoer, gekkoer som soler seg på de kunstige steinene.

Peer Gynt - en vandreforestilling

Peer Gynt på Centralteatret er virkelig en vandreforestilling. Vi beveger oss fra rom til rom, fra scene til scene, "slik de gjorde i middelalderens prosesjonsspill", som det står i programmet. Men dette er i aller høyeste grad nåtid, ned til minste ubehagelige detalj, enten vi befinner oss på geriatrisk avdeling eller er 'live studio audience' under innspillingen av et talkshow.

Vandringen fungerer svært godt. Vi er - i likhet med Peer - hele tiden i bevegelse, jeg opplever oppbruddet, rastløsheten og uroen som noe helt fysisk. Som publikum rives vi stadig ut av illusjonen, men bare for å bli trukket inn igjen med enda sterkere kraft, bli på samme tid forført og støtt bort av luktene, berøringene, bli fanget av ubehaget som kryper dypere og dypere inn under huden.

For meg er den mest vellykkede overgangen mellom scenen i Dovregubbens kvalmende, støyende, ekstreme spa og scenen ute i Centralteatrets bakgård, der Peer og Solveig stille, sakte beveger seg mot hverandre, uten å noensinne møtes. Stillasene, den rå murveggen, kald vind; dette er frihet, nakenhet, enkelhet. Dette er alt det Peer søker og aldri kan få.

Og Peer er så nær oss, han er så smertelig lett å forstå. I sin søken etter storhet, betydningsfullhet, i sin evige flakking og uutholdelige letthet, i løgnen, forandringen, den evige konstruksjonen av et selv som aldri kan tillate seg stillstand. Om han har en kjerne, så kan den aldri vises frem: den må forbli unnvikende, udefinerbar. Urørt.

Camelot

Perlen (5)

Vannet i boblebadet er for varmt, jeg kommer ikke til å holde ut lenge. Likevel er det noe som stopper meg, en illevarslende bjelle begynner å ringe når jeg ser mannens ansikt. Jeg prøver å lytte når han snakker til sidemannen, men språket lyder fremmed.

De er begge eldre, pene menn. Han til venstre virker skjørere og spinklere, det er noe klassisk og elegant over hans holdning. Mannen til høyre er bredskuldret og fortsatt muskuløs, ansiktet er preget av arret som går fra øret til nesen. Nå er jeg helt sikker på at språket de snakker er fransk, ordene kommer stille og fort.

Men det er noe annet, mannen til venstre virker kjent, noe i hans ansikt, skjegget, tatoveringene. Plutselig kjenner jeg et trykk i brystet, angsten legger sin velkjente, klamme hånd rundt min hals. Som om han hører mine tanker snur han ansiktet mot min side av boblebadet. Dråpene glinser på hans rynkete hud, et lite smil lurer i munnviken.

”Hvordan liker De vannet, mademoiselle?”

”Det er litt for varmt for min smak”, svarer jeg og hører stemmen skjelve.

”Det var akkurat det min venn og jeg diskuterte. Vi mener begge at vannet i bassengene her er altfor varmt, man må alltid til havet for å avkjøle seg. Jeg elsker havet, det er ikke det. Faktisk er det der jeg tilbringer mesteparten av mine dager. Jeg er maler, mademoiselle, kom hit mest for de legendariske solnedgangene, men også for lyset, bølgene og vinden. Finner De ikke dette stedet uimotståelig vakkert?”

”Jeg har bare vært her en dag.”

”Da så mademoiselle. De vil se at dette stedet har uendelig mye å by på, merk mine ord. Dette er forresten min amerikanske venn, beklager at jeg har ventet så lenge med å introdusere Dem. Jack, dette er?”

”Emma” hvisker jeg.

”Emma” gjentar han med trykk på siste vokal. ”For et fortryllende navn. Jeg er Vincent, oppkalt etter mesteren selv.”

Jack nikker til meg uten et ord, Vincent smiler enda bredere.

”Vi må nok forlate Dem, belle Emma, dette vannet tar knekken på en gammel mann. Det var storartet å treffe Dem, og jeg kan med sikkerhet si at vi kommer til å ses igjen.”

Han kysser meg på hånden med en nonchalant bevegelse og går opp trappene. Jack følger etter uten å ofre meg et blikk.

Ul. Grodzka

"Om Hamlet" av og med Espen Skjønberg

"Å være, eller ikke være", "Å dø og sove". Ordene er så kjente at det føles som en slags overskridelse å skrive dem. Disse setningene er nærmest en del av oss, og likevel makter han å gjøre de nye, gi de en betydning som beveger meg.

Hans alder gir replikkene en tyngde og en ærlighet som er sjelden. Han er Hamlet: i kraft av sin erfaring, sin modenhet, sin visdom. Han er den som står utenfor og nettopp derfor kan se klart. Han er den som kan og må dømme.

Teaterillusjonen blir utfordret av det skarpe lyset, lyset som ikke skiller mellom scene og publikum. Dette er teatret i teatret, Espen Skjønberg som forteller om Hamlet, som er Hamlet, som aldri etterlater noen tvil om rollen han spiller, men som likevel rører meg mest med sin menneskelighet, med det uunngåelige som er der i hver av hans bevegelser, i hvert åndedrag, i hans sterke tilstedeværelse som bærer i seg det å ikke være.

Og når han presser Yoricks hodeskalle tett inntil sitt eget hode kjenner jeg det gå kaldt nedover ryggen på meg. Det uutsigelige er der et ørlite øyeblikk, foran meg, som en skjelven, som et glimt. "The rest is silence."